Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Driften
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
152
men den bjørnen trengte fem kuler. Siden ertet de ofte Peder med
at han skrek så stygt da bjørnen bet ham. «Hm — skreik!», sa
han, «eg undrast om ikkje fleire hadde skrikje, eg. Eg mælte
skridta etter di karann som va så redd for å skræmme bjønn, dæ
va sju alne mella kvart steg!»
Hundene, det blev efter hvert mange av dem, gav både
moro og arbeide. Det var liv i leiren når de blev sloppet løs og
i stormende glede tumlet sig i sneen. Ofte var de med på spaser*
turene utover isen, de var flinke til å varsle bjørn, men meget for*
siktige med å gjøre nærmere bekjentskap. De måtte passes nøie,
leken deres gikk lett over til slagsmål for alvor. Sloss to, kastet de
andre sig alltid over den tapende, svakere part og bet den ihjel,
om ikke høiere makter grep hårdhendt inn.
Få de ville krabater temmet til kjørehunder var spennende
sport. Nansen forteller om sitt første forsøk, hundene besørget det
hele, retning, styring og farten, — hit og dit, bort i koss og garer,
så tilbake til skuta og skuta rundt over alle søppelhauger og
bokser som fantes, med Nansen dinglende efter på enden, på maven,
på ryggen. Det var cirkus for mange penger. Og enda var Nansen
egoistisk nok til å være glad for at ingen var på dekk og fikk godt
av moroa.
I tidens ensformighet var enhver anledning til fest en kjær*
kommen avveksling. Deltagernes fødselsdager feiredes med fin mat,
taffelmusikk og taler.
Og Frams fødselsdag, 26. oktober — stor og velfortjent fest for
Fram. Efter festen sitter Nansen alene, tankene går tilbake det året
som gikk, «siden vi stod der oppe på plattformen, og hun slo
champagnen mot baugen og sa: Fram skal du hete, og så det
tunge sterke skrog begynte å gli. Jeg klemte henne i hånden,
tårene trengte sig frem i øinene og gråten op i halsen så en ikke
fikk et ord frem. Aldri glemmer jeg det øieblikk vi stod der
sammen og så utover. Og nu — alt som er hendt — de siste fire
måneder! Skilt, hav og land og is og kommende år ligger mellem
oss. — Hvor lenge skal det vare? Jeg har så vondt for å tro at
jeg ikke snart skal se hjemmet igjen —.»
Samme dag tok solen avskjed for det år, og den lange polar*
natt begynte. Hver breddegrad som passertes var fest, og julen og
nyttår og dagen i februar når solen kom efter den lange natt, og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
