Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - Et opgjør
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
168
blitt en stjerne av mindre rang, og hvor lite skulde det ikke til for*
at den samling virkelig var foregått, bare en liten forandring, bare et
ord hadde kanskje vært nok, og mitt liv hadde utviklet sig harmonisk
som en stille elv, fremdeles hadde jeg kanskje sittet der som en akt*
verdig zoolog, jeg hadde virkelig for en eneste gang funnet min like*
vekt. Naturligvis hadde jeg da styrtet løs på den opgave jeg anså
for den høieste, å spore tankelivets ophav, utdype nervesystemets
innerste bygning og sammenheng fra grunnen av, jeg mente alt å
ane nye baner, og der åpnet sig syner som tyktes å føre videre frem.
Hvem vet, kanskje hadde de også gjort det, vel bærer jeg innerst inne
på de samme syner, ennu det som jeg engang mente å ane og ikke kan
glemme, der behøves ikke mere enn at en anatom som Retzius eller
en zoolog som Roghankaster sier mig det er skade jeg forlot zoologien
eller mikroskopet, og jeg føler hele vekten av min brøde ved å ha
forlatt dem, nu kommer de fjernere og fjernere, der er noget som
heter synd mot naturen, har jeg begått den ? Nei, — nei, jeg fulgte
bare min natur altfor meget. Snarere er det synd mot den Hellige Ånd,
den som aldri skal forlates.
Men var jeg blitt lykkeligere om det var gått slik at det brudd
ikke var kommet? Hvad vet jeg?
Å jo, det vet jeg, at like fullt hadde jeg noget utilfredsstillet
noget i mig, da var det blitt følelsen av at jeg kunde møte noget
på andre felter, noget mere glimrende som vilde tæret på bunnen om
dette kanskje ikke var kommet helt til overflaten. Neppe var jeg
lykkelig dengang jeg førte hint liv. Utestengt fra alt liv omkring
levet jeg bare for mitt studium, natt og dag arbeidet jeg i mitt
mikroskop, det var som en feber, og neppe har noget menneske
arbeidet hårdere, jeg vilde ikke tenke på annet, men like fullt brøt
disse samme tærende tvil også da igjennem hvorfor en skulde bort*
ødsle sin ungdom, ja hele livet for noget så ørkesløst som viden*
skapen, der dog ingensteds førte hen uten mot uoverstigelige grenser,
litt kortere eller litt lengere gjorde jo intet til saken når veiens ende*
punkt allikevel lå i det uopnåelige, uendelige, og når disse tvil kom,
da følte jeg hele vekten av livets bitterhet og en brennende tørst
efter å svales i skjønnhetens riker, tørst efter en altforglemmende
kjærlighet. Nei det liv hadde ikke bragt mer lykke, eller rettere
mer harmoni ; for lykken den har jeg større, helere enn jeg nogen*
sinne hadde tenkt den, hun sitter der hjemme.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
