Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - På ski mot polen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
176
bare nevene, fikk tak i strupen, og det taket slapp han ikke. Da
bjørnen åpnet flabben for å bite Johansen i hodet, lød de gylne
ord til Nansen om å skynde sig. Bjørnen var hele tiden svært
optatt av den travle figuren borte ved kajakken, og spekulerte nok
på hvad den hadde det så travelt med. Men så fikk den øie på
hundene og vendte sig mot dem, gav Suggen en dask så han hylte
og Kaifas en over snuten. Da vred Johansen sig ien fart unda
og efter børsen sin, i samme nu smalt Nansens skudd. Den eneste
skade var en revne ned gjennem 5 måneders avleiringer på Johan*
sens kinn, en revne det lyste hvitt av en tid, det er siden beregnet
at det måtte bjørnekraft til for å trenge så dypt ned.
Langs det land de nådde til, var åpent vann. Kajakk og slede
byttet nu rolle. De bandt kajakkene sammen, satte sledene, som
de ikke torde skille sig av med, tvers over kajakkene. Kaifas og
Suggen var fremdeles med. Gang på gang måtte de op på isen
igjen og trekke og dra. Men til slutt nådde de fritt vann. Så kunde
Kaifas og Suggen ikke lenger være sine venner til nytte. «Stakkars
Suggen, han var så rørende snild, og Kaifas, hvor stolt og prektig
han hadde gått på til det siste. Tro og utholdende hadde de slitt
for oss under hele ferden. — Slakte dem på samme vis som de
andre kunde vi ikke ; vi ofret en patron på hver — Johansen skjøt
min hund bak et koss, og jeg hans; — det var et tungt hverv.»
6. august nådde de op under nogen øer i den nordvestlige del
av øgruppen Frantz Josefs Land.
15. august, fem måneder efter at de forlot Fram, satte de for
første gang på to år foten på bart land. De «nød i fulle drag
landlivets gleder,» de sprang som barn omkring på steinene, plukket
mose og saksifraga og valmuer, og heiste det norske flagget. Og
tang og sel og sjøfugl, — og det blå hav utover, — et jordens para*
dis for disse ismette karer.
Et stort festmål måtte til, — pemmikan og poteter, de siste, som
var gjemt til denne feststund. Og til dessert et nytt håp om å nå
hjem i høst.
Men efter en dags roing møtte de igjen isen, efter lang tid igjen
åpent vann, — et helt døgns seilas. Og så — stengt. De måtte overvintre.
Igjen smått med mat, men en morgen meldte en bjørn sig uten*
for teltdøren. Nansens børsepipe stakk straks ut og bød den velkommen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
