Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fram over Polhavet - I vinterhi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
178
19 bjørner — og blev aldri lei den. Imellem tok de litt spekk til
eller dyppet kjøttet i tran, eller fisket op brente spekkstykker av
tranlampene. Det kalte de bakkels, de var «ualmindelig lekre», de
fantaserte om hvor det vilde være deilig om de hadde litt sukker på dem.
Sledeprovianten de ennu hadde litt igjen av fra Fram, gjemtes
i et depot til hjemturen næste vår.
15. oktober gikk solen i hi, og bjørnene forsvant, den siste var
oppe på taket og rumsterte i stabburet deres den 8 november. Så
gikk også de to norske bjørner for alvor i hi. Det var ikke annet
å ta sig til enn å ete og sove, de kunde sove inntil 20 timer i døg*
net. Litt mosjon, en spasertur om været tillot. Det blåste oftest
så hårdt der under fjellet at spaserturene blev korte, klærne deres
var heller ikke å trosse hård vind med i 40 graders kulde, og vindtøiet
var i filler. Nansen hadde håpet åfå skrevet noget på sin reisebe*
retning, men hjernen var sløv, og omgivelsene ikke stimulerende.
Dagboken i de 9 måneder i hytten er også meget kortfattet, uker
uten annet enn de nødvendigste meteorologiske optegnelser. Jeg
har hatt alle dagbøkene fra hytten til gjennemlesning, de er sotete
og svarte og fettede langt innover bladene, og der må ofte lupe til for
å skjønne hvad der står.
Fra dagboken 1. desember: «Et vidunderlig vakkert vær de
siste dager; en kan aldri bli lei av å gå op og ned der ute på pias*
sen, mens månen forvandler hele denne isverden til et eventyr. Der
ligger hytten ennu i skyggen under berget, som henger mørkt og
truende utover der oppe ; men over isen og fjorden hviler månelyset
som en sølvdis, med gjenskinn fra alle snekammer og hauger. En
åndeaktig skjønnhet som fra en utdødd klode, bygget av skinnende
marmor. Nettop slik må berget stå der, frossent og iskoldt, slik må
vannene ligge der, stivnet under snedekket. Og som alltid seiler
månen tyst og langsomt på sin endeløse bane gjennem det døde
rum, — og alt så stille, så engstende stille; den store tomhet som
skal komme den dag da jorden igjen blir øde og tom, da reven
ikke lenger ferdes i urene her, da bjørnen ikke streifer om på isen
der ute, og ikke engang vindene raser — — endeløs stillhet. I nord*
lysflammen svever rummets ånd over de stivnede vann. Sjelen
bøier sig for nattens og dødens majestet.»
Tirsdag 24. desember. Klokken 2 i eftermiddag 24 kuldegra*
der, cumulus 2, vinden 0,7 m. Dette er altså julekvelden. Koldt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
