Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nansen i 1905
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
290
Et folk kan bare vokse ved å ta op den sak som det ikke med
heder kan la ligge, selv om det måtte føre til nederlag.
Vi vil huske at der kan times et folk en verre ulykke enn et
nederlag. Ti ganger verre er frivillige ydmykelser ved en vaklende
og svak optreden, hvorover vi selv og vår efterslekt må føle skam.
Dårligere arv kan vi ikke gi våre barn.
Der tales om offer, men det er ikke offer det å gi alt, sin siste
øre, sitt liv for sitt lands frihet. En tiger slåss så lenge den kan
røre et lem for sin yngel; men et folk er da ikke uslere. Det ver*
ger til siste evne sin selvstendighet og sin arne.
Vi er nu klar over: komme hvad komme vil, vi må og skal verne
om vår selvstendighet og selvbestemmelsesrett i egne anliggender,
på vår rett må vi nu stå eller falle.
Der har vært tider, da det så ut som om målet for en mann
var blitt lite her i Norge, tider, da det så ut som vi var blitt så
beskjedne, så lite stolte, at vi ikke skammet oss ved å vise oss små
og å tenke på vinning for person eller for parti; men det var et
skinn, det har disse tider vist.
Vi hadde mistillit til hverandre, kanskje mest til oss selv. Vi
var for vant til aldri å kunne bli enige om nogen ting, vante til å
stampe i det daglige livs tredemølle av småtteri, til vi trodde vi var
blitt berøvet evnen til et stort samlet tak, og denne mistillit var det
vel som gjorde, at det en kort tid så ut, som om vi vaklet, og som
om vi tvilende så oss om efter menn.
Det gledeligste vi nu har oplevd, er vel uten sammenligning den
evne hele vårt folk har vist, til å tenke stort, til å se forbi alle døgnets
nærmeste krav, den målbevisste samling, som uansett partigjerder,
uansett tidligere standpunkter har vokset sig sterkere og sikrere for
hver dag, den voksne manns ro og sterke vilje, som har lagt sig
over det hele folk og gjort oss alle trygge. Et storting, hvis en*
stemmige fasthet vi alle stoler på, en regjering, i hvis hender vi med
trygghet ser landets skjebne.
Vi kan si dem idag både storting og regjering: gå til deres
gjerning i ro, og stol på at den begeistring, den offervillighet, som
nu gjennemgløder oss, er ikke en rus for dagen, den skal holde ut.
Nu er alle veier tilbake og til siden lukket, nu er det bare én
vei; og den bærer frem, frem kanskje gjennem vanskeligheter og
trengsler, men frem til oss selv, til et fritt Norge.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
