Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I verdenskrigens spor - Den armenske tragedie. «Et bedradd folk»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
sagn. Her et steds lå paradisets have, her fløi Noahs due ut på
rekognosering, og kom tilbake «ved aftentid» med oljebladet. Her
steg menneskehetens annen stamfar ut på Ararats topp, 5 200 meter
over nutids havflate, og plantet vinhaver, her skapte de, hans
intelligente og driftige efterfølgere, med sin vanningskunst paradiser av
lavajorden i de tropevarme daler. Her var det godt å være, her
bygde de, i Sinears land, Babels tårn.
Men det var en farlig plass det paradis hadde fått.
Verdenshandelen mellem øst og vest la sine karavaneveier gjennem landet,
gjennem dalene og slettene langs elven Arak. Og folkevandringene
trakk sine blodige spor gjennem dem, og grådige naboer og
stormakter, Persia, Tyrkia og Russland, satte pris på landet og flenset
store stykker av det. I den stump av land armenierne har igjen,
har tyrkernes horder brent byer og landsbyer, hugget
befolkningen ned, ødelagt kanaler og vanningsverker, gjort store strøk til
ørkner igjen.
«Jeg har vanskelig for å tro,» sier Nansen i forordet til sin
bok om Armenia, «at noget menneske kan sette sig inn i dette
merkelige folks historie uten å bli grepet av dets store tragedie.»
I 1827 tok russerne det armenske land nordenfor elven Arak
fra Persia. Armeniernes glede ved løftet om selvstyre var stor, men
det gikk som det pleier. En systematisk russifisering begynte.
I tyrkisk Armenia var forholdene ennu verre. Tyrkia som
hadde mistet Grekenland, Serbia, Montenegro og andre land, hugg
nu klørne så meget fastere i Armenia, det var ikke grenser for de
utsugelser, plyndringer og grusomheter armenierne måtte utstå.
Gladstone skrev i 1876 en harmfull protest mot tyrkernes
fremferd. Tyrkia var en skam for verden, det var så, men delingen av
byttet var iveien for å rydde skammen bort. Armenierne vilde vært
bedre farne om Europas regjeringer aldri hadde tatt sig av dem.
Alle de noter de sendte ut og ikke en eneste gang mente noget
med, bare egget tyrkerne til enda grundigere grusomheter mot de
brysomme armeniere. — Det er i sum hvad Europas statsmenn og
diplomater har gjort for det armenske folk, sier Nansen. Gamle
Gladstone flammet av virkelig harme mot «morderen på tronen,»
Abdul Hamid. Men denne visste at all retorikken i Europa bare
brukte papir til skyts, og gikk til verket: armeniernes «avvæbning.»
Så brøt det løs høsten 1895. Med væbnet pøbel, ledet av politi, og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
