Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Rapporter fra Nansenmisjonen - Et gløtt inn i Nansenarkivet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
444
riktig for sig. Byrådet valgte 3 kandidater, befolkningen 3, og ut
av disse to grupper valgte stasjonens ledelse en mann av hver gruppe.
Svenskene tok sig av en masse barn, og fikk dem anbragt hos foster*
mødre. Det kom ofte vandrere fra andre distrikter, de kunde ikke
få mer enn den ene porsjonen de fikk når de kom. Når de så drog
videre, hendte det at de lot efter sig barna sine, så måtte stasjonen
ta sig av disse. Så smått det var med mat og klær hos folk, var
det alltid nogen som delte sine smuler med de fremmede barn,
og tok dem til opfostring. Det illustrerer erkebisp Søderbloms:
«Det ar bra, nar den rike hjalper den fattige. Men det ar en
ånnu vackrare syn, nar den fattiga hjalper den som ar ånnu vida
fattigare.»
Svenskene fikk i stand flere barnehjem og et par sykehus. De
hjalp barna med klær og med skolesaker, så skoleundervisningen
kunde gjenoptas der det før hadde vært skole. En tid forvaltet
Svenske Røde Kors også de hollandske og tsjekkoslovakiske gaver.
Da steg antallet av de som blev underholdt til 153 000. 53 000 av
disse fikk livsmidlene fra Nansen.
Vi følger svensken Bel i n til hans distrikter, 60 km. syd for
byen Samara. Biler er det ikke tale om, bare hester og kameler, og
de er i ussel stand de få som finnes. Steppen gjør et forstemmende
inntrykk på svenske sinn. Steppen, uten et tre, uten en busk. I
veldige dønninger — 1 mil kan det være mellem bølgeryggene —
drar den mot syd til Kaspihavet. En kan reise mil efter mil uten å
se annet enn de uendelige snemarker. Så får en plutselig «landkjen*
ning», det dukker op en mørk rand ved horisonten, som siden viser
sig å være en samling stuer. Det er ikke noget mere trøstesløst enn
en slik opgitt russisk landsby i et hungerstrøk. Husene står der grå
og forfalne, med bord spikret over vinduene. Beboerne er ofte
flyktet bort eller ligger døde inne i stuene.
På veiene ligger lik av flyktninger i sneen. Et kvinnelik i
sneen var det første syn som møtte Nansen da han steg ut av
vognen i Buzuluk her i Samara. Svenskene møtte ofte slike syn.
Det sies at døden av frysning ikke skal være så smertefull, en
fristes til å tro det, når en ser hvordan alle inntar omtrent samme
rolige stilling, de ligger på ryggen med ansiktet opadvendt, og
hendene strakt over hodet, med et fredfullt uttrykk i de utmagrede
ansikter.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
