Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nobels fredspris til Nansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
478
Et annet viktig skritt på fredens vei var Genfer*proto*
kollen, som Folkeforbundet vedtok høsten 1924. Her blev for
første gang slått fast at angrepskrig er en forbrytelse, at alle mellem*
folkelige stridigheter skal avgjøres ved voldgift eller domstol.
Genferprotokollen blev innledningen tilLocarno*møtet 16.
oktober 1925. Rhintraktaten som her blev sluttet, avskaffer Rhinen
som kilde til rivninger, og voldgiftsavtalene mellem Tyskland, og
hvert av de fire land Belgia, Frankrike, Polen og Tsjekkoslovakia
forplikter til fredelig avgjørelse av stridigheter.
«Locarnoavtalene,» sier Nansen, «betegner en fullstendig omleg*
ning av hele den europeiske politikk mellem de tidligere fiender og
innfører en ny ånd mellem dem.»
I Locarno*møtet lød fra en statsmanns munn: Ingen krig mere!
Det var ikke næstekjærligheten som dikterte ordene, men nødven*
dighe t e n. «Krigen har lært oss én ting,» sa Briand, «at en felles
skjebne binder oss sammen. Vil vi reise oss igjen, kan vi ikke gjøre
det i konflikt med hverandre, men bare ved samarbeide.»
Ved Tysklands inntreden i Folkenes Forbund samme år, sa den
samme Briand : «Ingen krig mere ! — Herefter blir det dom*
merens sak å fastslå retten. Bort med geværer, mitraljøser,
kanoner. Rydd veien for megling, voldgift og fred.»
«Ingen krig mere! Dette er tidens største sak,» sa Nansen. Mer enn
nogen annen hadde han sett krigens virkninger. I mere enn 6 år hadde
det vært hans arbeide å gå som samaritan i dens grufulle spor. «Krigen
skyldes menneskenes vilje, den er deres egen skam. Med en for*
standig politikk skulde det være forholdsvis lett å gjøre ende på
krigen.»
Og veien er, mener han, at Europas regjeringer slutter op om*
kring Folkeforbundets politikk.
Og et særlig ord har han her til de små nasjoner. De store
stater har titt så mange hensyn å ta, deres ledere kan ofte ha van*
skelig for å følge sin egen overbevisning. Men «de små nasjoner og
deres ledere står i så måte friere, og for dem er fredens übegrensede
politikk en naturlig sak.» Det gjelder ikke minst for de små na*
sjoner å få avskaffet krigen.
Folkeforbundets egen historie leverer beviser nok på hvad små na*
sjoners representanter i Genf kan utrette, når deres ord har vekt og de er
modige. Den norske stats første delegerte er et særlig godt eksempel.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
