- Project Runeberg -  Med Nansen på 86°14' /
25

(1942) Author: Hjalmar Johansen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Etter å ha mavsj ert i 10 timer, kom vi en kveld til en
nyfrossen råk. Det var så vidt at vi fikk den ene kjelken
over. Den andre kom nesten over. Da falt hundene
gjen-nom og vannet flommet opp, og isen gav seg under sieden.
Vi måtte se å få vendt hunder og sieder tilbake til bredden
vi forlot. Og vi kom da heldigvis dit mens isen knaket
under oss.

Ja, så hadde vi ikke annet å gjøre enn å se å komme
over på et annet sted. Det ble en lang omvei. Det gikk,
men ikke i ro og fred. For isen tok til å sige fra hverandre.
Så var det å bringe sledene sammen igjen og finne en
telt-plass. Men da smakte det også å komme i telt og få varm
«fiskegrateng» i livet.

Natten til den 11. april var den heste vi hadde hatt
hit-til. Det var varmt i posen, og om morgenen var den ene
siden som vendte mot solen, fri for rim. Jeg satt barbent
og skrev. Jo, vi hadde ikke hatt noen bedre morgen før.
Humøret var lyst. Vi talte om hjemmet. Og når vi var
sultne (det var vi forresten omtrent bestandig), da snakket
vi om hvordan vi skulle legge i oss når vi kom hjem en
gang. Hittil var vi ikke blitt plaget noe større av den
be-kjente «polartørsten>, men dagen i forveien hadde den
vært slem.

Den neste dag gikk det fint framover. Det var lett å
kjøre isen hele tiden. Det var ikke mange gangene at vi
trengte å være to om sieden. Ingen nye råker heller. Da
vi kom fram til leirplassen, tok jeg opp klokka for å se
hvor lang tid vi hadde brukt. Den var stanset. Jeg ropte
over til Nansen som holdt på å stelle med kokegreiene.
Han fikk se etter om klokka hans gikk, for min var
stanset. Nei, den stod nok hans også. Vi hadde holdt det gående
for lenge siden vi trakk dem opp sist. — Det var ikke noen
hyggelig oppdagelse. Vi satte dem naturligvis i gang igjen

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 18:06:41 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/nansen8614/0035.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free