Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Våren vinker oss fra syd
ned mot milde egne.
Våren fyller oss med fryd,
bringer livet alle vegne.
Våren ber oss, og vi kommer
hjem til livets lyse sommer!
Disse linjene stod på det siste bladet i dagboken min,
uleselige nesten av sot og tran. Men de gir nok leseren et
bilde av vår lengsel etter varmen og våren. Og nå var den
kommet! Vi skulle si farvel til den ugjestmilde stranda
som så mange stormer hadde feid over. Vi skulle si farvel
til isbreene og basaltfjellene, steinuren, alle knoklene og
skinnet etter bjørnene som vi hadde levd av. Vi sa farvel
til hulen vår med den hårde steinsenga. Vi overlot alt til
revene.
Ja, det var med underlige følelser at vi sent på
ettermiddagen ruslet av gårde med de tunge lassene våre. Vi
drog mot den gåtefulle odden som vi hele tiden hadde gått
og sett på. I begynnelsen tok vi det ikke hårdt, uøvde
som vi var til å trekke. Det gikk ikke lang tid før vi
slo leir på flatisen og la oss til for første gang med de
nye teltgreiene. Vi hadde kajakkene som vegger og seilene
som tak. Da vi grov oss litt ned i snøen fikk vi oss et
ganske komfortabelt hus. Nansen syntes at vi burde
fotografere det.
Vi skiftet om kokketj enesten en dag av gangen på
denne turen nedover langs land.
Den 21. mai kom vi fram til odden, trette og slitne
etter den uvante anstrengelsen. Nansen tok kikkerten og
gikk opp på berget for å se på omgivelsene mens jeg stelte
i stand i leiren. Han kom tilbake og sa at han så en stor,
åpen råk ikke så langt borte fra oss. Den lå bakenfor øya
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
