Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
dott i børsa. Og Mogstad fektet med tom børse og skrek at bjørnen
måtte skytes. Og Scott Hansen, femte mann, lå på maven i en gang
og rotet efter patroner gjennem en dørsprekk — døren vilde ikke
op for et hundehus bakom. Så kom Johansen og brente av like
ned i bjørnehårene. Det hjalp, hunden kom løs ; men den bjørnen
trengte fem kuler. Siden ertet de ofte Peder med at han skrek så
stygt da bjørnen bet ham. «Hm — skreik!», sa han, «eg undrast
om ikkje fleire hadde skrikje, eg. Eg mælte skridta etter di karann
som va så redd for å skræmme bjønn, dæ va sju alne mella kvart
steg!»
Hundene, det blev etterhvert mange av dem, gav både moro
og arbeide. Det var liv i leiren når de blev sloppet løs og i stor*
mende glede tumlet sig i sneen. Ofte var de med på spaserturene
utover isen, de var flinke til å varsle bjørn, men meget forsiktige
med å gjøre nærmere bekjentskap. De måtte passes nøie, leken deres
gikk lett over til slagsmål for alvor. Sloss to, kastet andre sig alltid
over den tapende, svakere part og bet den ihjel, om ikke høiere
makter grep hårdhendt inn.
Få de ville krabater temmet til kjørehunder var spennende sport.
Nansen forteller om sitt første forsøk, hundene besørget det hele,
retning, styring og farten, — hit og dit, bort i koss og garer, så til*
bake til skuta og skuta rundt over alle søppelhauger og bokser som
fantes, med Nansen dinglende efter på enden, på maven, på ryggen.
Det var cirkus for mange penger. Og enda var Nansen egoistisk
nok til å være glad for at ingen var på dekk og fikk godt av morroa.
I tidens ensformighet var enhver anledning til fest en kjærkommen
avveksling. Deltagernes fødselsdager feiredes med fin mat, taffelmusikk
og taler. Og Frams fødselsdag, 26. oktober — stor og velfortjent
fest for Fram. Efter festen sitter Nansen alene, tankene går tilbake
det året som gikk «siden vi stod deroppe på plattformen, og hun slo
champagnen mot baugen og sa: Fram skal du hete, og så det tunge
sterke skrog begynte å gli. Jeg klemte henne i hånden, tårene
trengte sig frem i øinene og gråten op i halsen så en ikke fikk et
ord frem. — — Aldri glemmer jeg det øieblikk vi stod der sammen
og så utover. Og nu — alt som er hendt — de siste fire måneder!
Skilt; hav og land og is og kommende år ligger mellem oss. — Hvor
lenge skal det vare? Jeg har vondt for å tro at jeg ikke snart skal
se hjemmet igjen —.»
122
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
