Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Driften over polhavet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
skuteveggen mot jordaksen, så var det likevel et særdeles stimulerende
ønske for dem å nå selve polen, dette eftertraktede mål for så mange for*
søk, for det store publikum endog det mest sensasjonelle mål for turen.
Det «sorgløse liv», denne passive tilværelse under denne fortvilet
langsomme, krokete drift, denne tålmodighetsprøve var hardere påkjen*
ning enn de største toppanstrengelser under en mere aktiv tilværelse.
«Denne uvirksomme, livløse ensformighet tynger og knuger en.
Ingen kamp, ingen mulighet for kamp, alt så stille og dødt, sunket
hen i sig selv, stivnet under isens dekke, — å, der kommer is i sjelen!
Hvad gav jeg ikke tor en dag i strid, bare en eneste fare.
— Ennu må jeg vente og se på driften. Men tar den feil retning,
da alle broer av, da alt inn på en ferd over isen mot nord! Da er
handlingens dag kommen. — Jeg vet ikke bedre. Det blir en vove*
lig ferd, det blir liv eller død. Men har jeg valg? Det er ikke
manns gjerning å sette et mål og så vike når slaget skal stå. Det
er bare én vei, og den heter fram. —»
«Hvad glede er det ved krefter når der ikke er noget å bruke dem
på?» — «Hvad er et kall? Er det de krefter fødslen gav dig? Da vé
den hvem fødslen gav krefter til mer enn å la sig drive med strømmen.»
«Jeg må ofte tenke på Shakespeares Viola som satt «i bleke tung*
sinn lik tålmot på et marmormonument.» Kan ikke vi være dette
tålmod, i marmor, som vi sitter her på isen og lar årene rulle forbi
og venter på tiden? Jeg kunde ha lyst til å gjøre et slikt monu*
ment. Det skulde være en ensom mann i lodden ulveskinnshyre —
helt tilrimet sitter han på en ishaug og stirrer ut i mørket over disse
uendelig tunge ismarker, venter på lyset og på våren.»
Tidlig på våren 1894 begynte Nansen å tenke på å gjøre et
fremstøt nordover sammen med en ledsager, bruke hunder, sleder
og ski, en vågal plan uten retrettmulighet til Fram. Hjemveien fikk
de legge over Frantz Josefs land, Spitsbergen eller Grønland.
Han drøfter planen nøie igjennem med sig selv, og først utpå høsten
taler han med Sverdrup om den. Sverdrup er enig i at den tur bør gjøres.
Det var denne uvirksomme og livløse tid som samlet hans sinn
om denne nye idé, en ny dåd. Den «uvirksomme» tid som gikk forut
for idéens fødsel, blev i virkeligheten en adventens tid, en selv*
prøvelsens strenge tid. I de lange eftertenksomme timer svingte sinnet
mellem tvil og tro.
130
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
