Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Med Fram over Polhavet - Et opgjør
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
Midt i det evindelige sommerlys lengter han efter polarnatten,
«til stjernenes evige underland, med det åndeaktige nordlys, og
månen seilende gjennem den dypblå taushet, — den er som en drøm,
som et syn inn i drømmenes tåkelette land.» Dette unådige lys
som slukker ut stjerner og nordlys, mørke og drøm og mystikk,
dette unådige lys som ligger som tomheten over ismarkenes død,
det skjærer ubarmhjertig innover sjelen, over den skjulteste krok,
avdekker en selv og ens liv, til en syns hele ens livsgang er bare
smårykk hit og dit, ens skib uten rett til Framnavnet.
Det er 11. juli 1894 han anstiller disse betraktninger, og de var
ikke et enkelt tilfeldig anfall av tungsinn. De var et efterslett efter
et opgjør med sig selv som han anvendte en hel dag til tidligere
på sommeren, i juni 1894.
De dagboksbladene har ikke noget direkte å gjøre med Fram*
ferdens epos; derfor har han ikke tatt dem med i Framboken.
Men for oss nu, da det store livsdrama som heter Fridtjof Nan*
sen er avsluttet, er hvert gløtt han gir oss inn i sitt rike og sterkt
bevegede sjeleliv av stor interesse. Vi forstår ham dypere, vi skjøn*
ner også det hans medarbeider og venn i sin minnetale i Videnskaps*
selskapet i Oslo sa om ham, at han var ingen Aladdin. Skjønt få
har oplevet så mange seire og triumfer, og fått fanget så fullt av
verdens stolteste kranser, så kastet ikke nogen genius eplene ned i
hans turban, han måtte hente dem selv, tidt gjennem klungerkratt,
også av dem som var i hans eget sinn.
Fra dagboksblade 19. juni 1894:
«Alltid den samme urolig higende, ingen stadighet til noget.
For et par dager siden drev jeg ivrig på med å fotografere, så trett
av det, og nu er jeg begynt å male igjen. Men ikke før har jeg
tatt fatt før jeg gir det op. Uff, denne flagrende flukt og famlen
fra det ene til det annet, som er mitt livs ulykke og aldri vil bringe
noget ut av det. Nu er igjen disse gamle tvil om mitt livs egent*
lige opgaver kommet, denne samme leten efter en eneste stor tanke
å samle livet om, å ofre min åndskraft, min innestengte energi, for
at den er der, det kjenner jeg, eller det er jeg i allfall innbilsk nok
til å kjenne, store tanker om mitt eget åndelige verd har sannelig
aldri manglet mig. Men ennu har de ikke funnet et mål som helt
har tatt dem og anspent dem til det ytterste. Det hele har vært
lapperi, og vil vel bli det til min dødsdag. Jeg har ligget her på sofaen
132
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
