Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nansens dagbøker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
16. juli 1900, Grotli. «Igjen er jeg oppe mellem fjellene og
sneen. Solen gikk just ned, og breen glødet i dyp karmin derover
under bergkammen, og flatene og vannet herunder ligger i kjølig
kveldskygge. Ikke før ser jeg breene, før livsmotet igjen skyter
skudd, og det annet blir kvalm slapphet. Hvad er det for en tryl«
lende makt? Da jeg først så dig denne gang, så det mørke skar,
de stupbratte stenvegger og de hvite breflekker, strengt og stengt
og hårdt, da kom uhyggen sterkere enn før, og det var som: Uff,
må jeg derinn ? Da trakk de frodige marker og de smilende bjerke*
lunder. Men nu når jeg står og ser på breene derover som de lig*
ger blålighvite og kolde efter at solgløden er borte, da er det som
jeg må spørre om jeg her er mest hjemme. Jeg er fri og rank.»
17. juli 1900. Geiranger. «Regn, skodde over fjellene, ingen*
ting å se, allikevel er det skjønt å være menneske. Du er i grun*
nen et underlig vesen, i regn og styggvær blir du alltid lettest til*
sinns, er det den fuktige luft som dugger ditt indre gråvær; nu er
det helt borte.»
Disse bladene er fra et havforskningstokt i Norskehavet med
«Sars». Det bærer mot nord til arbeidsplassen. Imens er det
hvile.
*»*
«Hvor denne uvirksomhet gjør godt. — Et menneske bør ikke
alltid arbeide, alltid gi fra sig, en blir jo tom tilslutt. —»
26. juli 1900. «Efter den første seir på vår ferd». — «Det er
havblikk, sjøene vugger blinkende i den synkende kveldsol. — Et
vidunderlig vær. Det lokker til hvile, — å, jeg vilde så gjerne op*
søke mine gamle kjente forfattere, men jeg har ingen her, bare nye,
som de sier er gode, — men jeg er trett av idelig å være på forsker*
ferd i det ukjente, vilde så gjerne søke tilbake til gamle kjente ste*
der, og legge mitt hode bløtt til hvile ved rødmende kveldsol, og
vuggende blanke sjøer mot skuteveggen, og la mig nynnes i søvn av
kjente melodier. Det er solgull over livet.»
29. juli 1900 er han på nakken av sig selv for sitt dagbokskri*
veri — «denne selvanalyse som allikevel aldri har mot og klarhet
nok til å sig i kast med det virkelig reelle som jo allikevel ligger
på bunnen, og som kommer igjen ved hver korsvei. Du er jo liten,
mann, du som engang i din ungdom drømte dig stor, og det smer*
202
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
