Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nansens dagbøker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
kampen, som det skaffer kulturmennesket å nå sine? Jo, målets
størrelse avhenger av oss selv og vår verdsettelse av dem.»
— — «Derute glir månen ned bak Velebufjellet, det blinker
gjennem furuen i det svarte vann, en kold sølvstripe hitover mot
stranden. Skoglien ligger svart på den annen side, med innhold fra
et annet liv, fra det vi ikke lever, men skulde leve. Nogen mørke
sølvkantede skyer nær den halve måne, alt mørkt, men så vidunder*
lig fjernt fra alt det ustadig flakkende, jagende, tærende, små. Stort,
enkelt, stille og fullt av likevekt og skjønnhet. Det store rum med
sitt innhold, det uforanderlige fra årtusener, hvor alle menneske*
mål synker til støv, — å liv hvor var du skjønt å leve.»
Søndag 6. januar 1901. «Eva synger Kjerulf og Welhaven
derirfne. Hvad er det allikevel for noget vidunderlig kjølig og rent
ved disse to? Et bad hvori sjelen hviler ut, og føres tilbake til
tapte skjønnhetsriker. Overlegent rolig, ikke hissende jag, ikke kval*
mende attrå, intet nervøst tempo med mangel på tid og utdypning.
Hør bare «Elveløpet»
stanse sin larm og give sig tid.
Jeg gikk ved elven en sommerdag
og kom til de låve enge;
der banket dens bryst med mattere slag,
der stod jeg ved bredden lenge. — — —
Jeg kan ei glemme den dæmpede sang
av bølger og aspeblade,
min sjæl har fulgt med vandenes gang
og bævet ved elvens flade, — —
A gylne tid — — så krystallklar og lite brennende — —
Hør Tirilltove:
Der fløi en fugl over granehei,
den synger forglemte sange.»
— «men skogen og fjellvannet hadde i mitt sinn — for første
gang suset sin vemodstanke inn; og siden jeg glemmer den vel aldri!»
Har du glemt den i det utviskende jag? Hvor er ditt innerste
jeg, det gamle fra din barndoms store vemodige skoger? Nutids*
sjelen har ikke tid til å følge «vannenes gang», til å høre skogens
og fjellvannets vemodstanker.»
204
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
