Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nansens dagbøker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRIDTJOF NANSENS SAGA
som er kommet hjem og har samlet sig på setervollen, og din tanke
søker ingen fjerne mål, og de stridende motsetninger har stanset sitt
jag. Luften er så klar og stille, at du hører stemmene og kubjel*
lene tvers over dalen som om de var ganske nær.»
10. september 1904. «Jeg sitter her og ler. Forlengst sank solen
bak åsen over oss, nattmørket tyknet og trakk sig langsomt op over
lien fra de svarte skogdaler der under, og stjernene glimtet frem på
det blå teppe høit oppe. Ildflammen står frisk op, slikker rundt gryten
hvori vi koker de nyskutte fugler og kaster flakkende lys med sorte
skygger på trærne omkring og på oss, som sitter og flenger med
hvite tenner i fuglebenene som vi ikke gir tid til å bli mer enn
halvkokte. Og mens jeg ser på disse ansikter og disse fingrer svarte
av flere døgns mangel på vask, og stirrer inn i ilden, ler det inne i
mig så det klukker, hvorfor? Jeg tenker på hvor den er tynn den
fernis som vi kaller kultur. Vi strever slekt efter slekt, samfund efter
samfund med å fjerne oss fra naturen, med å anlegge forfinelser
og overflødige livsvaner, med å nå de «høiere» tilværelsesformer.
Gi dem et døgn eller to som disse, fulle av slit og med lite mat,
på mindre enn en time, på et minutt, kaster vi det alt overbord, og
dukker på hodet tilbake i naturens uutgrundelige dyp. Du befriende
tanke! Hvor er forskjellen imellem oss her vi sitter eller ligger,
skitne, gjennemvåte, glupske som ulver, og sliter med tenner og klør
i våre halvgnagede fugleben og de mennesker klædt i dyreskinn
som streifet gjennem disse samme skoger, satt ved dette samme bål
for tusener av år siden? De drepte sitt vilt med sten og stokker,
det er sant, og vi skjøt vårt med krutt og bly, de gjorde op sin ild
med to trestykker og en bue, og vi hadde fyrstikker, men deres ild
var ikke mindre god enn vår, og deres vilt kanskje bedre over
ilden enn vårt i gryten, og er vi mindre trette, mindre våte, mindre
sultne, vi sluker våre kjøttstykker like grådig, og nyter sikkert like
intenst å hvile og varme de slitne lemmer ved en stokkild. Det er
den uavhengighet av naturen, de var nådd, du edle menneskeskap*
ning. Eller forfølger vi vårt vilt med mindre griskhet, om det bare
gjelder en fugl, dirrer det ikke av jaktiver inne i oss når vi hvert
sekund venter at den skal flakse i været. Eller når det store dyr
bryter brakende frem mot oss gjennem tykningen, er det ikke som
hjertet stanser i brystet, hver muskel blir til stål, vi holder pusten
for ikke å høres, og når det stort og herlig, med de veldige horn
208
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
