Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nå går nettopp solen ned mellom gylne skyer
bakenom Jøkulen. Det gyller bortetter de høyeste
ås-toppene. Åsen her like over tjernet gløder som
rødt gull.
Hvor gult bjerke-løvet alt er blitt; det er høsten
som holler inntog, langsomt og sikkert.
Mørke ligger myrene og tjernene i kvellskyggen.
Mørke krummer ås-rygg bak ås-rygg seg utover
mot solnedgangen. Men opp av dalene imellom stiger
eimen fra menneskelivet, lys og disig, og lys og blå
ligger Skarvet og Jøkulen der bakom hvor solen går
ned.
Det er et stykke Norge, det er det lann som er
ens eget, og som er som intet a’ent. . .
Der kommer geitene varsomt langs vollen; en
grå breker spørrende. De glor og undrer seg. Der
setter den ene snuten mitt oppi boka mi, og kliner
blekket utover, stryker seg så fornøyd opp mot kneet
mitt. Nei, vekk litt! Der er jamen selve bjelle-geiten
også. Vinnen blafrer i bladet jeg skriver på, og den
skvetter forskremt unna. Kommer så igjen, snuser
og vil klappes . . . Nei nå roper budeia at ørreten er
kokt.
Søndag 18. september.
Det trekker opp fra sør med mørke truende
skybanker, skodda driver innover åsene her sønnafor,
snart har vi regn-været. Jeg er blitt fortrolig med
denne naturen nå, kjenner den i solskinn og i tykke.
Det er jordens ansikt vi bor på, vi mennesker —;
77
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
