Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Vi er på hjemveien, det mørkner. Med ett står
vi på brottet. Der nedenunner ligger Ormanbu og
Sørkje-vatnet. Månen glitrer i en vinn-stripe ute mot
osen, og mitt her nede på vika. Et lett sølv-slør over
vannet. Oppe i Ble-nuten en tettere, hvit sky. Månen
stor og runn over. Fjellene mørke, dyp-blå, bare
lett sløret av måne-disen.
Ovenover det store rom, så uendelig og blått, —
noen enkelte flimrende stjerner. I øst blinker Jupiter
gul, just over kammen av Synhøvd.
Så høy hvelvingen er i kvell! En ser jorden sveve
som en prikk i rommet.
På slik en bakgrunn går vi og pusler med våre
små bekymringer. Hva er de — bare om tjue — om
ti år? Hva er det for smått vi lever i, og binnes av?
Ser vi da aldri inn i rommet?
Bare en slik natt, — så vid, så enkel. — Hit er
det likevel vi stunner gjennom dagens jag, uten at
vi vet det. — Her finner vi fred for lengselen mot
skjønnheten, likevekten . . .
«Vi stiger ned for å møtes», er det sagt. Har ikke
hver en av oss, om vi er aldri så hverdags, en slik
helligdom hvor vi trer stille, men den gjemmer vi
for oss selv, og «stiger ned for å møtes».
Mandag, 5. oktober 1903.
Det var så vitt begynt å lysne av dagen, fredag
morgen, da Andres og jeg dro av sted — vi ville riktig
gjøre en stortur ned i Hovin-bygda etter hare og fugl.
144
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
