Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Da jeg sa til Andres at det var svært så mager
han Tor var, han måtte ha fløyet for mye på elge-jakt,
så svarte Andres at han hadde nok ikke vært riktig
bra siden han fikk den knekken her for noen år siden.
Han hadde vært på marken, på Kongsberg, og turt,
og lå full på lasset hjemover, — og hadde ikke noen,
som så ham på veien, gått etter, så hadde han nok
gått for den gangen; for da de kom til ham, så var
han nesten tæla. Hesten hadde fått tømmene om
bena, og tullet seg inn, så den ikke kom lenger, og
han lå sanseløs på lasset; knakende kalt var det,
så det var nettopp i siste liten de fant ham. Siden er’n
ikke kommet seg riktig til igjen.
Jeg lå lenge og tenkte på denne karen før jeg sovnet,
mens regnet stadig silte ned der ute. Det tynne
ansiktet med det halvsky blikket, de nervøse, magre
trekkene, de benete tindingene, de hule, benete
kinnene, det rastløse vesen.
Hva var nå for ham livet? Var det å drive denne
vesle fjell-garden, og så tømmerhogsten om vinteren?
eller var det å ture og være kar, eller å renne på
elge-jakt? Hva er hans jakt-glede ? Er det rovdyrinstinktet
— eller er det den farende svenn, det rastløse jag
etter noe som ligger et a’ent sted . . . ?
Da jeg dagen etter kom til broren Sveinung,
som med kona og datteren sin på fem år, sto krokete
i åkeren og tok opp poteter — det samme spørsmål.
Er dette da livet for ham? Det syntes ikke nettopp å
være det som høvde ham best, den spreke gutten
147
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
