Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
II. DE STORE DIKTERE OG
KVINNESAKEN
1. Henrik Ibsen.
Norsk kvinnesak hadde sitt avgjørende gjennembrudd på
en tid da diktningen for alvor gikk over til nutidsskildring, da
det blev fremhevet som forfatterens plikt å ta sig av de for-
kuede og svake og tukte de hovmodige og mektige. Forfat-
terne trakk tidens problemer inn i sin diktning, og en av de
saker som blev satt på dagsordenen, var kvinnespørsmalet.
I 1884 pekte August Strindberg i brev til Bjørnson på de
fire store dikteres svakhet for den «falska, snikande quinno-
rörelsen» — — «Ni åro duperade i quinnofragan alle i hop,»
skrev han. (Edda 1984.) Kvinnesakskvinner på sin side kon-
staterte med glede dikternes forstaåelsesfulle holdning overfor
kvinnesaken. Saledes skrev Gina Krog i 1887: «Det ser ud, som
om alle de betydelige forfattere 1 vort land, enten gjennem spøg
eller alvor, gjennem objektiv holdt virkelighedsskildring eller
gjennem direkte forkyndelse, — frivillig eller ufrivillig, — maa
vidne for den sag.» («Nylænde» 1887, s. 31.)
Henrik Ibsen hører utvilsomt med til dem som indirekte og
ufrivillig kom til å fremme kvinnesaken gjennem sin diktning.
For øvrig lå det til hans natur at han vegret sig ved å bli tatt
til inntekt for noen sak eller noe parti.
Da Norsk Kvinnesaksforening i 1898 holdt en fest for ham
og Gina Krog i anslående ord hadde hyllet den store drama-
tiker, uttalte han likefrem at han matte «fralegge sig den ære
bevisst å skulle ha virket for kvinnesaken. Jeg er ikke engang
på det rene med hvad kvinnesak egentlig er,» sa han, «for mig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
