Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
21
har den stått som en menneskesak. Og leser man mine bøker
opmerksomt, vil man nok forsta det. Det er nok ønskelig å løse
kvinnespørsmalet sådan ved siden av, men det har ikke vært
hele hensikten. Min opgave har vært menneskeskildring.»
Det var dem som antydet at kvinnesakens tilhengere var
skuffet over den verdensberømte dikters tale hin aften, ikke
minst fordi den munnet ut 1 en hyldest til mødrene for deres
anstrengende opdragergjerning. Men det er neppe riktig. Også
de emansiperte kvinner har sett kvinnesaken som en menneske-
sak. Og selvfølgelig forlangte de ikke at Ibsen og de øvrige dik-
tere 1 sine verker direkte skulde gjøre sig til talsmenn for
kvinnestemmerett, gift kvinnes myndighet o. s. v. Men de var
takknemlige over at Ibsens verker likesom Bjørnsons, Lies og
Kiellands gjennem et langt tidsrum nesten alltid virket som
innlegg for kvinnens indre frigjørelse.
Da Ibsen holdt sin bekjente tale i Norske Kvinnesaksfor-
ening i 1898, hadde han visstnok glemt at han en ganske kort
tid av sitt liv hadde optrådt som en glødende forsvarer av kvin-
nens frigjørelse. I 1879 fremsatte han i Skandinavisk Forening
1 Rom forslag om at foreningens bibliotekarpost skulde kunne
besettes med en dame, ja at kvinner skulde få stemmerett i
foreningssaker. For det siste forslag optrådte han med liden-
skapelig heftighet og var meget oprørt over den motstand han
møtte. «Er der noen i denne forsamling,» spurte han, «som tør
påsta at vare damer står under oss alle i dannelse eller i intel-
ligens eller i kunstnerisk begavelse? Jeg antar at ikke rett
mange drister sig til å påstå noe slikt.» Ibsens stemmeretts-
forslag gikk ikke igjennem, og han blev så harm at han snaut
nok satte sin fot i Skandinavisk Forening mere.
Ibsens beundring for kvinnen bunnet imidlertid mer i tro
på hennes karakteregenskaper enn på hennes intelligens eller
kunstneriske begavelse. Hovedsaken hos ethvert menneske var
for ham sjelsstyrke og uavhengighet, og målet for hans diktning
å hjelpe den enkelte til frigjørelse, å egge ham til mest mulig
å bringe sin livsførsel 1 overensstemmelse med sine idealer. De
fleste menn var i Ibsens øine smittet av kollektivisme, fryktet
samfundets dom mer enn sin egen samvittighet, tok i sterkere
grad enn kvinner smalige hensyn. Jo mindre et individ var blitt
en «samfundsstøtte», jo større forhåpninger satte Ibsen til det.
Derfor mente han at frigjørelsen skulde komme fra to men-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
