Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
154
bindelse med Landsvenstreforeningens nye formann, advokat
0. A. Qvam, en av de varmeste talsmenn for kvinnesaken her
hjemme.
Det er venstre som i de første vanskelige tiår har båret kvinne-
saken frem, og om partiet undertiden sviktet, blev dog enkelt-
staende venstremenn trofaste, og da især tilhengere av det
rene venstre. Partiets lydhørhet for kvinners krav blev dog
krysset av en temmelig utbredt frykt for at kvinner vilde tjene
reaksjonen når de slapp til 1 statens styre og stell. Man trodde
at høirepartiet vilde vinne på kvinnestemmeretten, iallfall 1 første
omgang.
Feministene hadde derfor tross alt en fornemmelse av at de-
res sak kom litt på tvers for det parti som de nærmest var hen-
vist til. Sa tidlig som i 1889 advarte en innsender 1 «Nylænde»
mot å legge kvinnesaken 1 «legd» hos noe parti.
Nar kvinnesakskvinnene hadde noe på hjertet, tydde de dog
gjerne til venstrepressen. «Dagbladet» hadde 1 80-årene stadig
redaksjonsartikler skrevet av fremtredende kvinner. For å få
innleggene så varme og overbevisende som mulig henvendte re-
daksjonen sig til kvinnelige forfattere og overtok selv ansvaret
for artiklene («Dagbladet», 1889, nr. 133). «Dagbladet», «Ver-
dens Gang» og «Intelligentssedlerne» viste alt fra begynnelsen av
stor interesse for kvinnestemmeretten. «Dagbladet» kalte den
«et soleklart Retfærdighedsspørsmaal», som det var all grunn
til å fremme hurtig. Med vekt imøtegikk det alle innvendin-
ger. «Grundloven spørger aldrig efter om den stemmeberetti-
gede har Oplysning nok, Udvikling nok, Tid nok, og hvad der
forresten er for Ting, der skal mangle Kvinderne, naar det gjæl-
der Stemmeret» (nr. 160, 1889).
Forholdet mellem venstrepressen og kvinnesakens hovedleir
var ingenlunde alltid idyllisk; men 1 det store og hele tatt var
det venstrepressen feministene følte de stod 1 takknemlighets-
gjeld til, især i 80-årene.
Da venstres folk sluttet op om den radikale emansipasjon,
svant høires velvilje overfor frigjørelsesarbeidet og vek efter-
hånden plassen for en hissig opposisjon. Men den økonomiske
frigjørelse av den ugifte kvinne, et utslag av den gamle liberal-
isme, blev partiet tro imot.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
