Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
170
Mange av dem svelget i en trett og blek fin de siécle-stemning.
Nils Kjær har i «Regnskabets Dag» (1902) gitt det klassiske
uttrykk for 90-årenes tretthet og lede ved livet. Nu syntes man
det var tomhet og fraser alt det de store forfattere og politikere
hadde fart med. Med uvilje vendte man sig bort fra «saker»
og problemer. Typisk for denne ungdom er disse ord av Hielm
i Gunnar Heibergs «Kong Midas» (1890): — «det kunde være
svært hyggelig om der blev en stans snart paa alt dette
snakket om frihet og ære og selvstændighet og sædelighet og
ansvar og kald og sandhet — vi blir rent huegerne ser De —
og saa kanske vi almindelige folk kunde faa puste lidt — —
Og saa kanske der kunde bli plads til litet gran mere humør
iblandt folk ogsaa, og det kunde kanske være vel saa godt som
alle de digre ordene og de feite gloserne.»
De unge diktere fant uttrykk for sin stemning i lyrikken
eller prosalyrikken, eller de søkte, trette av diskusjoner og pro-
blemer, til hjemstavnen, til bonden, og fant stoff for sin dikt-
ning der.
De «store» diktere hadde i 70—80-årene understreket det
almenmenneskelige ved kvinnen, hadde skildret hennes arbeide
for å frigjøre sig som personlighet, som åndsmenneske. 90-årenes
unge dikterkull ser ikke så meget mennesket i kvinnen som —
om man vil — kvinnen i kvinnen. Så stor forskjell det for øvrig
er mellem periodens karakteristiske forfattere, en viss overens-
stemmelse er det dog mellem deres kvinnetyper. I en diktning
der som 90-årenes fremfor alt vil gi det underbevisste liv, instink-
tene, blir kvinnen først og fremst kjønnsvesen, ikke mannens
like og kamerat.
Hos Sigbjørn Obstfelder dyrkes hun i ekstase som skapnin-
gens mesterverk, som livets mysterium og herlige ophav. I
«En Præsts Dagbog» (1900) heter det til mannen. «Dine
Maskiner, dine Love og Systemer, hvad er det mod Kvinden,
der staar midt i den skinnende og duftende Sol og lader Mel-
ken flyde ind i de rosenrøde Læber fra de yppige Bryster.»
Obstfelders kvinner er ikke «frigjorte». Heltinnen i hans skjøn-
neste fortelling «Korset» (1896) sier til den elskede: «Du er
Mand, og du har saameget at udrette paa jorden endnu. Men
jeg venter paa dig. Jeg er kvinde, og kvinden er til for at gi man-
den mod og kraft til at gjøre alt det han skal gjøre paa jorden.»
Den Hamsunske kvinne er bare naturbundethet, villskap,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
