- Project Runeberg -  Nordiske Digtere i vort Aarhundrede : en skandinavisk Anthologi /
373

(1870) [MARC] [MARC] Author: P. Hansen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Carl Ludvig Emil Aarestrup

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Carl Ludvig Emil Aarestrup. 143

Det blev den mørke Aften,
Fra Slottet ned i Dalen
De høie Yindver straalte
Og kasted Lys fra Salen.

Orchestret lød. Mundskjænken
Sig gjennem gyldne Haller
Med Purpurvinen trængte
I funklende Krystaller.

Den unge Frøken , yndig,
Skjøn som en Bajadere,
Slåp pludselig i Dandsen,
Sin sorte Cavaliere.

Hun lyttede, hun hørte —
Hun hørte det alene —
En sagte Lyd langt borte,
Et Trav paa Broens Stene.

Hvor steg og sänk de runde,
De lilliehvide Skuldre!
Hun hørte ei Trompeten,
Ei Paukens Hvirvler buldre.

Hun kikkede fra Ruden
Ud i det natlig Dunkle —
Hun saae i Slottets Gjenskin
En Hjelm, et Kyrads funkle.

I hendes Løb paa Trappen
Guldkammen fløi af Haaret,
Den hele Blomsterfletning,
Hun nylig havde baaret.

Det var ei ham, hun vented;
Med Sorgens Budskab skrevet
I sine mørke Miner
Dragonen bragte Brevet.

Hun rev det fra hinanden —
Hun svimled — faldt som knuset —
Man finder intet Marmor
Deiligere strakt i Gruset.

Det er den aarle Morgen,
Det røde Skjær af Solen
Farver den gamle Frøken,
Som slumrer i Lænestolen.

Ferskentræerne blomstre
Og Mandlerne i Haven;
Men hendes Hud er falmet
Som Alabast, paa Graven.

Der staaer et Liigvers skrevet
I Furerne paa Panden,
Og sine blege Hænder
Hun folder i hinanden.

Medynksom Kakaduen
Det gule Hoved bukker,
Betragter sin Veninde
Og glemmer reent sit Sukker.

Paa Væggens røde Damask
Et stort Portrait sig strækker,
Og Blomsterurnen yndigt
Mod det sit Indhold rækker.

Der staaer han, som han leved,
Med Øiets blaa Emaille,
Med Purpurskjærfet viklet
Omkring den smekkre Taille;

Med disse friske Læber,
Med disse Lokkers Vrimmel,
En Skabning fuld af Ungdom,
Uskyldighed og Himmel;

Men med et Smiil paa Læben,
Som skulde det udtrykke:
O elsk mig kun, men vid, at
Jeg er en Drøm, en Skygge!

Taarerne.

En nysudsprungen Rose
Var i mit Knaphul stukken,
Varmt brændte Morgensolen,
Paa Græsset glimred Duggen.

Dog var mit Sind formørket,
Jeg følte Graaden trænge
Sig frem og tunge Perler
Langs Øielaaget hænge.

I dem var ikke Duggens
Husvalelse og Lethed,
I dem var Hjerteqvalens
Vellystig bløde Træthed.

Jeg lod dem roligt rinde,
Som naar en Syg seer Straalen
Af Armens Blodkar springe
Rødtskummende i Skaalen.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 19:55:44 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/norddigter/0443.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free