Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Det norske veivesen. Veidirektör A. Baalsrud
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DET NORSKE VEIVESEN 91
(som av alt annet i amtet), men derimot ikke den umiddelbare
bestyrelse. Overensstemmende med flere av Lagtingets medlemmer
var han således imot de prinsipper hvorpå lovforslaget var bygget.
Hornemanns forslag om lovens henleggelse blev forkastet av
Lagtinget med 12 mot 7 stemmer. Den lov vi således fikk (1824), og
som jeg ved en tidligere anledning har tillatt mig å betegne som
et hastverksarbeide fra Stortingets side, bragte ikke veiene
nevne-verdig fremover. Böndenes pliktarbeide fortsatte. De tidligere
gene-ralveimestre forsvant. Istedet fikk vi veiinspektörer som ansattes og
avskjedigedes av amtmennene, og som i sin sterkt underordnede
stilling ikke kunde utrette stort: lensmennenes befatning med veiene
blev oprettholdt, men fogdene som justisdepartementet hadde tiltenkt
ledelsen av bygdeveiene kom dog bort fra veibygningen.
Nogen synderlig sterk opfatning av veienes betydning hadde denne
tid ikke. Det overblikk og det fremsyn med hensyn til de store
linjer som generalveimestrene hadde hatt, var försvunnet med disse
menn, og veivesenets överste ledelse, justis- og politidepartementet,
synes nærmest å ha en ännen mening om tingene. Departementet
kan visstnok ikke ha kjent den samtidige utvikling av veiene i
Europa, eller også må departementet ha undervurdert vårt lands
evner. Mens konsiperingen av veiloven foregikk i 1822, nevner
departementet den påstand »som i den senere tid av flere er
fremfort, nemlig at veimestrene må henregnes til de överflödige
embeds-menn». Denne opfatning har bevirket at meget arbeide og megen
kostbar tid er gått tapt for vårt land.
Departementets opfatning av veibygningen var dog ikke
enerådende; under veilovens forberedelse hadde »matrikkelkommisjonen»
efter opdrag under sine reiser studert våre veiforhold, og foreslo
for departementet en midlertidig ordning med en kyndig overledelse
for det hele land. Men dette fant departementet ikke å kunne
anbefale.
Under disse forhold må det sies at det var et hell at loven av
1824 dog blev god i mange stykker. Den bragte orden i papirene,
men nogen kraft fantes der dog neppe i den, og hverken
veibygningen eller veivedlikeholdet synes å ha gjort noget fremskridt,
hverken absolutt eller i forhold til utlandet. Veinettets lengde blev
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
