- Project Runeberg -  Under Nordenvindens Svøbe /
23

(1906) Author: Knud Rasmussen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

DA GAMLE EVA SMAGTE PAA DØDEN 23

gamle, tørre Konebaadsskind hen over Fjældene. Og Regnen!
— Ja, det var, som om man sparkede løs paa mig. Men
jeg kravlede bare fremefter.

»Gaa du bare forud, Sofia Lisbath," raabte jeg saa til
sidst, ,Amos vil blive alt for bedrøvet, hvis ogsaa du bliver
heroppe.”

Men hun vilde ikke forlade mig og gav sig til at stoppe
mit Tøj ud med Lyng. Jeg havde endnu mine Kvaner paa
Ryggen; give tabt vilde jeg ikke, og jeg gav mig til at ryste
Skuldrene ligesom i Vrede.

»Gaa nu hjem, Sofia Lisbath.”"

Men hun vilde ikke gaa ned til Godthaab, fordi hun ikke
mente, at man vilde finde mig levende. Og naar jeg talte til
hende, gik hun bare baglæns uden om mig. Saa til sidst
maatte jeg standse, jeg havde ikke flere Kræfter; og det
kunde man jo ikke sige noget til, skønt det nu skulde koste
mig Livet.

»Gaa nu hjem, Sofia Lisbath!"’ raabte jeg igen, og for
at ikke ogsaa hun skulde lægge sig til at dø heroppe, gav
jeg mig til at skælde hende ud:

»Du har dog en Broder, Sofia Lisbath, jeg har jo ingen!
Du vil bare bedrøve ham. Og hvis vi begge to bliver borte,
vil de ikke finde os. Vi gik jo over Kruersuk-Fjældet, —
og her gaar vi nu hjem ad Kvanevejen!"

Men hun gik som sædvanlig et Stykke baglæns og vilde
ikke gaa hjem.

Mine Klæder var fyldte med Vand, og saa kold blev jeg,
at jeg syntes, min bare Krop gav sig til at raabe paa mig.
Baandet var gledet af min Haartop, og Haaret var faldet ned.

Sofia Lisbath gav sig til at græde, da jeg igen sagde til
hende, at hun skulde gaa hjem, og med Hænderne for Øj-
nene forsvandt hun hulkende bag et Fjæld. Et Øjeblik stand-
sede hun dog og saa sig om efter mig. Det var, sagde hun
senere, for at se mig sidste Gang i Live. — Ja, og saa lod
hun mig tilbage.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 19:58:05 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/nordenvind/0037.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free