Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - En spøkelseshistorie av Kristmann Gudmundsson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
EN SPØKELSESHIS T O RIE
En spøkelseshistorie
Av Kristmann Gudmundsson
Vi var en tolv, femten mennesker ialt,
til-feldig rystet sammen på et nordislandsk
hotell. Det var senhøstes og uvær ute,
regnet høljet ned i stride strømmer. Vi hørte
stormen som en tung fossedur, der vi satt omkring
kaminen i den rummelige salong. De to muntre
handelsreisende hadde uttømt sitt forråd av
morsomme historier, og en eldre dikter hadde lest for
oss nogen av sine siste vers. Det var ennu tidlig
på aftenen, men samtalen var uhjelpelig gått istå.
Da var det at en eller annen plutselig foreslo
at vi skulde fortelle en spøkelseshistorie.
Det satte litt liv i oss på nytt. Vi talte om spøkelser
og overtro i sin almindelighet, men det viste sig
at ingen av oss kunde fortelle nogen selvoplevet
historie. Ingen av oss hadde sett spøkelser. Vi
holdt på å duppe av igjen, da en av selskapet med
ett bød sig til å berette noget hvis vi hadde lyst
å høre på. Det vilde vi mere enn gjerne. — Ingen
av oss hadde visst lagt noget større merke til
denne karen før. Han satt for sig selv i et hjørne,
en alvorlig eldre mann; jeg husker han hadde et
merkelig stirrende blikk. Men han hadde en
ennu merkeligere stemme, en fåmælt manns litt
stive stemme, med en intens uttale av hvert enkelt
ord. Han fortalte oss en underlig historie denne
aften; jeg tror nok de færreste av oss glemte den
på en stund.
Jeg er født i en avdal, begynte han. Jeg var
eneste barn, men mine foreldre tok til sig en
liten gutt og en liten pike på min alder. De to
var ikke søsken, men vi blev svært gode venner
alle tre, og vi lekte sammen gjennem hele
barndommen. Mine pleiesøsken vokste op til å bli
friske, vakre mennesker, ikke minst hun. Det
var en øiensfryd å se henne, både i arbeide og
lek, høi og blond, brunlig i huden som en
nøtte-kjerne, smilende glade øine, og munnen hennes
som bare syntes skapt til å le. Endi kalte vi
henne. Og han, vår pleiebror; — hvis man kan
si om noget menneske at det er beruset av sin
egen ungdom, så var han det, den skjønne
svart-lokkede karen. Alltid hadde han et overskudd av
styrke i sitt velskapte legeme, og øinene lyste av
munterhet og kraft. Han het Olafur, men vi
kalte ham bare Ole.
Jeg hadde hele mitt liv beundret disse to, —•
beundret dem for deres glade sinn, for deres styrke
og mot, men først og fremst for deres skjønnhet.
— Selv var jeg ikke noget for øiet, vissen og
tørr, lang og ranglete, med farveløst hår og alt
derefter. Dessuten var jeg tungsindig og
mørke-redd, — ja og full av skamfølelse over mig selv,
over all min ringhet. Heller ikke i intelligens eller
nogenslags begavelse stod jeg foran de to. Jeg
hadde vanskelig for å lære lekser og var i det hele
tatt tung i opfattelsen. Jeg var det mest grå og
almindelige menneske som tenkes kan. —• Men
jeg elsket Endi. —- Elsket henne nettop slik en
sjelelig og legemlig forkvaklet mann kan elske
det friske og fullkomne! Jeg var gjennemtrengt
av henne. A ja, min syke og lysredde drøm om
solskinn og giede, min dødsdømte drøm om livet,
slik var det. Jeg higet efter et sundt og muntert
liv, den sterkes frihet i liv og død, men det var
bare som et dikt, jeg eide jo ikke evnen til det,
det kampglade mot som skal til for å holde på
avstand alle hemmende fantasifostre, alle tvilens
og angstens små djevler som sitter en i sjelen.
Det var som en roman altsammen. Olafur elsket
77
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
