Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sol skinner over fjell av Andreas Backer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SOL SKINNER OVER FJELL
Gjende Fot. Wilse, Oslo
Et stykke østenfor dette vann som ligger inneklemt
mellem bratte fjellskråninger og breutløpere, puster
vi ut og ser forbauset omkring oss. Det er likesom
hele naturen er forskjellig på denne siden av St. Pål.
Vistnokk er der både sne og breer å se, men noget
av villheten er borte. Også her finner vi den
betagende fred over landskapet som nede ved
Finsetrak-tene, men det er likesom man har følelsen av at
skapningen har föregått i et mykere og ømmere
lune.
Gresset har vokset sig grønt og allerede nu så
tidlig på sommeren har mosen i fjellskrentene fått
farve. Fjellene har ikke lengere de ville formasjoner,
de er ikke så forrevet i profilene, men mere avrundet
og venligere.
En frodig eng brer sig nede ved elven og rester
av en bygning kan vi øine. Det er ikke noget
staselig hus som har stått her i villmarken, men en liten
fattigslig steinhytte, — en jakthytte som skal ha
tilhørt den forlengst avdøde engelske lörd Garvagh.
Han elsket friluftslivet, satte Norges høifjell over allt
hvad han fandt i andre land, fra år til år kom han
tilbake, drev jakt og bodde i sine hytter som var
spredt over store områder.
Denne hytte her i nærheten av Omnsvannet er ikke
hans mest kjendte. Der ligger en oppe i
Follarskar-et, det skar som skjærer gjennem Hallingskarvet
ovenfor Haugastøl. Her bygget han en jakthytte på
skrenten i skaret, innredet det som bolig, og her sat
han og studerte religiøse skrifter og reflekterte over
liv og død, og voktet på villreinens skremte gang.
Hytten står der ennu som et minde om denne
merke-lige engelske lörd, den er forfallen og ribbet for alt
innbo og kunde vel istandsettes så den ikke faller
helt sammen.
Gjeiterygghytta heter en av Turistforeningens
hytter på disse kanter. Lenge var de ville trakter nord
for Bergensbanen ukjendt for turistene, men da
Turistforeningen åpnet dette store og eiendommelige
strøk, fulgte folk snart efter, og nu er der liv hele
somrene igjennem ad de godt opvardede ruter
mellem de rummelige hytter.
Det var ikke slike hytter de hadde til bolig de
stakkars illgjerningsmenn som var dømt fredløse og
som derfor måtte fly til de villeste fjelltrakter for å
berge livet. En hule i fjellet tjente som bolig, —
ennu kan en i nærheten av Gjeiterygghytta se en
slik hule. Kittilsbuhulen heter den og er opkaldt
efter en Kittil som bodde der i mange år. Var han
hard før han flyktet hjemmefra, så blev han ikke
mildere stemt under sit ophold i hulen og dens barske
nabotrakter.
En av fjellbøndene deroppe har fortalt mig et par
sagn om denne fredløse mannen. En annen fredløs var
kommet inn til ham, de hadde sammen fellet et
reins-dyr og båret det friske kjøtt til hulen. Begge sov i
hulen om natten, men de kan ikke ha sovet rolig for
den ene var redd for den andre. Fremmedkaren
våknet først og gikk ut av hulen og følte sig så angst
forat Kittil vilde myrde ham. Han fandt en øks
utenfor hytten og gikk inn igjen.
Men også Kittil var våken da. Han skjønte straks
hele sammenhengen, sprang op fra sit leie, trev en
smørkjerne og la den på sengestedet, bredte fellen over
den og gjemte sig bakom døren. Ikke før hadde han
fått gjemt sig, før fremmedkaren kom listende inn,
Glitretind Fot. Wilse, O
92
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
