Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sol skinner over fjell av Andreas Backer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SOL SKINNER OVER FJELL
Follarskaret i Hallingskarvet
han løitet øksen og hugg til. Men øksen rammet bare
smørkjernen og i ett nu var Kittil over ham, stakk
ham bakfra med kniven, — og igjen var den fredløse
Kittil alene.
Min nye ven fra nabolandet undres hvordan en
slik fredløs stakkar kunde berge livet i disse øde
trakter. Nu til dags vilde det ikke gå hvis han skulde
leve av hvad naturen byr på, for litet er det med fisk
mangesteds og villdyr holder’på å utdø. Anderledes
den gangen da elver og vann vrimlet av den
prek-tigste fisk og en slik fredløs ikke behøvet gå mange
skridt utenfor sin bolig for å få has på villrein og
velge sig den beste bukk av hele flokken.
Noget lykkelig liv levet han sikkert ikke, selv om
han i enkelte perioder kunde ha overflod på mat.
Vinteren var hard dengang som nu og uten venner
i bygden vilde nokk livet slukket ut lenge før
fredløsetiden var omme. Til sine venner gav han kjøt,
fisk og skinn og fikk annen mat og ammunisjon til
gjengjell. Det blev et liv, men et liv i kamp for livet
hver eneste dag. Og til kampen for den daglige mat
kom angsten for å miste livet: Han var jo fredløs
så hvemsomhelst til alle døgnets tider ustraffet kunde
drepe ham.
En fredløs fra Hallingdal bodde heroppe i disse
fjelltrakter. Han var dømt fredløs på et visst antal
år, — det fortelles at han måtte flykte hjemmefra
fordi han hadde drept sin medbeiler, men piken hadde
lovet ham å vente. Så nermet tiden sig da han som
et fritt menneske med menneskerett kunde vende
forlate sin hule på taket og så utover de trakter han
hadde levet i de mange år og slitt sig gjennem vinter
og sommer. Han visste at hun ventet der nede i
bygden, — han skulde nokk klare å arbeide sig op og
bli menneske igjen sammen med hende. Han lengter
til bygden og livet og lykken.
Så smelder et skudd. Han hører det ikke. For
kulen rammet hans hjerte før lyden nådde hans øre.
En bygding vilde ikke ha ham ned igjen, — han
skulde aldrig få jenta, og den umenneskeligste hevn
skulde ramme: på terskelen til friheten og lykken
skulde han falle.
Idag er lykken for oss byfolk ikke å komme ned
til bygden og dalen og byen og kjaset. Lykken for
oss er å være heroppe, netop hvor det er stilt og
ensomt og fjernt fra allt det som gjør mennesket nervøst.
Det er som fjellet eier en trylleformular og bruker
den straks mennesket kommer derop. Uro og kamp
er glemt når fjellet trenger inn i sindet.
Vi sitter vi to en slik stille høiklar sommerdag på
en liten kolle og lar naturen leve inn i sind og tanker.
93
Fot. Backer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
