Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjørnson og skandinavismen av Edvard Stang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Bjørnson og skandinavismen
Bjørnson og skandinavismen
Av Edvard Stang
F
/ vt- begrep som skandinavismen betyr noe
for-skjellig til forskjellig tid, skifter ofte innhold fra
år til år. En gang er det drømmen om en
nordisk renaissanse i litteratlir og kunst på felles
norrøn grunn som begeistrer de toneangivende i
skandinavernes leir, andre ganger er den
utenriks-politiske situasjon årsak til at tanken på et
forsvars-forbund mellem de tre land tvinger alt annet tilbake.
Skandinavismens politiske idé blir avgjørende for
motstandere som for tilhengere. Men likesom
for-skjellige tider endrer og omformer den skandinaviske
bevegelse, vil det også i den enkeltes opfatning av
den være rik anledning til å finne synsmåter og
stemninger som bærer preg av individualitet,
personlig opfatning av ideen.
Derfor blir det i skandinavismens brogede
historie ikke bare av interesse å gå efter de diplomatiske
aktstykker, de ytre begivenheter og faktiske
kjens-gjerninger. Et innblikk i en personlighet som
Bjørnstjerne Bjørnsons stilling til skandinavismen, de håp
og tanker den vakte hos ham, de skuffelser den
bragte, vil både kunne utdype kjenskapet til
bevegel-sen og gi et lite bidrag til hans karakteristikk.
Det vil ikke her være anledning til å gi den
skildring av begivenhetene fra 1840 årene frem til
1864 og de følgende år, hele den utenrikspolitiske
situasjon og de indrepolitiske forhold i denne tid,
som i en utførligere fremstilling av Bjørnsons stilling
til skandinavismen vilde gi den selvfølgelige og
nødvendige bakgrunn. Krigen i 1848 meldte sig for de
norske skandinaver som en voldsom påminnelse om
at skandinavismen ikke bare var taler og sang ved
studentermøter i litterær begeistring og akademisk
samfølelse, den blev med ett en politisk realitet, en
idé som kunde kreve offer både dengang og i frem-
tiden. •— I tidsrummet forut, helt fra 1830 årene til
1848 var de norske skandinaver — på enkelte
undtagelser nær — innstillet på konsekvent å motarbeide
en politisk opfatning av ideen. At danskene ikke
blev hjulpet i 1848, virket derfor ikke som noe
avgjørende nederlag for bevegelsen som katastrofen i
1864. Ideen hadde enda for liten makt i Norge, den
var i sin begynnelse, og dens forkjempere visste det.
Men efter 1848 gikk det likevel ikke lenger an å
skjule at et arbeide for Nordens samling i ethvert
fall stillet klare krav om gjensidig hjelp.
Den unge Bjørnson møtte i 1850 årene en
akademisk skandinavisme som var næsten betingelsesløst
akseptert. Den kamp som gikk forut, hvor mange
nordmenn stillet sig kjølige og skeptiske overfor
ideen, så en fare for nasjonal selvutslettelse i den,
var ebbet ut. Welhaven hadde i sine store
studenter-samfundstaler forkynt at det norske kulturliv nu var
blitt sterkt nok, særpreget og egenartet nok, til å
kunne la sin stemme lyde i «treklangen». Det var
endelig skapt også i Norge en umiddelbar følelse av
fellesskap i kultureli henseende, som eftersom årene
gikk stadig blev mere og mere bundet sammen med
en voksende interesse for den eldste historie med
dens felles minner. En kan næsten tale om en
nordisk nasjonalfølelse som er i vekst fra 1830 årene
innenfor et begrenset, men innflytelsesrikt miljø.
Bjørnson var helt med i denne norrøne
sagaroman-tikk, men hos ham finner en også de klareste uttrykk
for det som i tiden 1850—64 blir hovedproblemet i
nordmennenes kamp for utformningen av en norsk
opfatning av skandinavismen, det gjaldt å forene en
sterk nasjonal selvhevdelse med stadig utvidet
skandinavisk samarbeide. Det var P. A. Munch som
teoretisk anviste og underbygget den norske linje.
2
9
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
