Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjørnson og skandinavismen av Edvard Stang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Bjørnson og akandlnavumen
Ved sin påvisning av hvad som var norsk, og hvad
som var dansk i nordisk historie, bragte han inn et
urovekkende element i den fellesnordiske
studenter-idyll. Han bidrog til utformningen av Bjørnsons
syn, som blir helt nasjonalt og forutsetter et
«nasjo-nalt gjennembrudd» før man kan bli med i
samarbei-det. Alt da han i 1856 førte sin store kamp mot
dansk sprog på norsk scene, redegjorde Bjørnson i
sin artikkel «Pibernes Program» for denne opfatning:
»I en Tid, hvori man prædiker Sammensmeltning,
maa man vel mindes, at først naar hvert enkelt Land
er blevet et udviklet Statsindivid, kan en sund, til
Fællesarbeide skikket, Formæling tænkes paa . . .
nettop i, at vi endnu ikke fuldstændig er bleven
Nation, ligger den rette Grund til, at den
skandinaviske Tanke møder mindre Velvilje hos os.» Og i en
senere artikkel heter det: «Til Danmark, til et forenet
Norden bærer det nok», men «ikke førend vi er
blevne noget for os selv».
Det var med dette grunnsyn han deltok i
studentertoget til Upsala, en ferd som han selv har skildret
som betydningsfull for sitt gjennembrudd som
dikter. Han oplevet hvad et nordisk kulturmiljø kunde
gi av verdier, inspirasjon og følte for første gang at
en norsk dikter måtte kunne få hele Norden i tale.
Han blev overbevist skandinav. Men at usikkerheten
allikevel var der, viser mange små trekk. Alt da
dampskibet på tilbakeveien blev liggende en dag i
Kjöbenhavn, og studentene holdt fest, kunde han
ikke dy sig, men optrådte utfordrende som talsmann
for norsk selvstendighet. Senere fikk han under sitt
første lange Danmarksophold dypere forståelse av
skandinavismen som en forenende og samlende
be-vegelse i en splittet og oprevet tid. Til en fest 7.
november 1856 i Kjöbenhavn for studentersangere
fra Lund skrev han en «Hilsen fra Norge» og ønsket
i en tale under festen at Norge måtte komme bort
fra bygdepolitikken og splittelsens ånd. Der trengtes
«en dannelsens Harald Haarfagre». Reiser og ophold
i broderlandene åpnet ens øine for manglene hjemme.
Karakteristisk nok utbragte han en skål for et
fortrolig samliv mellem de enkelte nordiske studenter.
Det var netop samlivet med ledende personligheter
i Danmark som hadde gitt ham øket tro på
skandinavismen. Dengang som senere er det lett å kon-
statere hvordan hans tro eller mistillit til
skandinavismens fremtid, tar farve av den stilling han i
øie-blikket inntar til de danske venner som representerer
bevegelsen. Også samværet i skandinavers krets
ellers i utlandet under hans mange utenlandsreiser
bidrog til å grunnfeste hans tro på den kulturelle
skandinavisme. Og mest av alt overbeviste hans
samarbeide med Gyldendalske Forlag ham om de
muligheter, den kulturmisjon den representerte. Han
selv og de norske diktere fikk lettere et større
publikum, vant videre innflytelse, fikk også tryggere
økonomisk grunnlag. De blev bedømt av den
uten-landske kritikk, som stod friere og mere ubundet av
små indre norske forhold.
Men nettop på samme tid begynte for alvor
Bjørnsons politiske kamp mot Sverige. De mange
unionelle stridsspørsmål gjorde i det hele at den norske
skandinavisme i flere henseender var utpreget
dansk-orientert. Det er også lett å innse hovedgrunnen til
det. Unionen mellem Sverige og Norge hadde på en
måte virkeliggjort en slags halvøskandinavisme i
skandinavernes øine, de ivrigste av dem så den som
den første etappe i det samlede Nordens forening.
»Foreningen mellem Norge og Sverige er
Begyndelsen til en ny Æra for Norden», uttalte P. J. Collett
alt i 1836. De mest overbeviste skandinaver blev
derfor tilhengere av unionen, de protesterte nok mot
hvad de mente var overgrep og brudd på
likestillings-prinsippet, men tok konsekvensen av sin idé. Ved
å få Danmark med i unionen trodde de også å kunne
bringe den rette balanse i forholdet til Sverige. «En
forening mellem tre er lettere enn mellem to», var
deres resonnement, endog danskhateren Nicolai
Wergeland hevdet i sin tid det samme. Men for
mange norskhetsvenner blev det å være skandinav
ofte ensbetydende med å være for sterkt stemt for
unionen. Og efterhvert som de unionelle
stridigheter vokste, blev hele den skandinaviske bevegelse
hemmet i Norge ved å komme i miskreditt hos de
varmest nasjonalsindede.
Når det varte såvidt lenge før Bjørnson fikk
av-klarede meninger i unionspolitikken, må sikkert hans
skandinaviske innstilling bære en stor del av skylden
for det. Hans standpunkter synes å være skiftende
og ulogiske, snart utpreget norske, snart likeså nor-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
