- Project Runeberg -  Nordens kalender / 1933 /
11

(1931-1938)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjørnson og skandinavismen av Edvard Stang

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Bjørnöon og dkandinaviamen

diske. Det er imidlertid ikke vanskelig å se at det
ikke er noen dypere uoverensstemmelse mellem hans
mange uttalelser ved forskjellige anledninger, de lar
sig alle innordne i et helhetssyn. Klarest samlet han
dette under advokat Dunkers kamp i 1866—67 mot
planene om et nytt unionsforslag og mot det
skandinaviske selskap i Kristiania. Bjørnson gikk da helt
med på tanken om en føderativ stat, hvis man bare
kunde få Danmark med. Norsk-svensk
sammensmeltning var han derimot en overbevist
motstan-der av. Han representerte her et standpunkt der,
som nevnt, har vært eiendommelig for norsk
skandinavisme helt siden 1814. I sine utrykte optegnelser
forteller professor Collin at oprindelsen til Bjørnsons
grubling over kongedømmet var hans skandinavisme.
I 1848 blev han republikaner, men under
skandinavismen kom han bort fra det. Kongedømmet kunde
brukes til å knytte de skandinaviske land sammen!
Forsåvidt er også uttrykket «føderativ stat» ingen
flyveidé, selv om Bjørnsons Italia-reise hvorunder
han så Garibaldis inntog i Neapel og ante noe av
den folkestemning som førte til Italias samling, har
virket til at han en kort tid følte den skandinaviske
samlingstanke som noe tilsvarende. Han var realist
nok til snart å innse at helstatskandinavismen ikke
lot sig gjennemføre. Da blev unionsopløsningen
den eneste løsning i full overensstemmelse med hans
grunnsyn, som i 1890-årene finnes igjen ihansplaner
om at unionen burde avløses av et försvarsförbund.
Men først måtte Norge stå fritt og jevnbyrdig ved
Sveriges side.

At dette standpunkt var et kompromis, viste
Bjørnson kanskje klarest i den berømte tale på
Skam-lingsbanken om Nordens fremtid. Han gir der
ut-trykk for sitt innerste ønske om hvordan han helst
hadde sett vanskelighetene i Norden løst. Det er
uttalelser som kaster lys over megen uklarhet i hans
unionskampanje, hans forhold til Sverige i det hele,
de viser den rolle han hadde tiltenkt landet: »Hadde
Sverige sett sin opgave, hadde de respektert, at vi
vilde være likeså selvstendige som de, da hadde
følgen vært den, at Danmark i denne stund hadde
vært sammen med oss, og Sverige hadde vært den
førende og ledende for oss alle tre. Det er denne
store rolle som Sverige ved en feilaktig politikk har

forspildt.» Bjørnson hadde forgjeves rettet sin appell:
»Hev Nordens fane i din hånd».

Bjørnson måtte derfor bli stående ved tanken på
et nordisk försvarsförbund, en allianse, som
skandinavismens egentlige mål. Han beskjeftiget sig med
dette spørsmål særlig i 1860—70 årene, og som oftest
er det de skjebnesvangre begivenheter i 1864 som
direkte eller indirekte er foranledningen.

For Henrik Ibsen var 1864 et bittert bevis på at
hele skandinavismen var døgn og drømme», den
hadde spilt fallit. Det førte hos ham til et rent
sam-menbrudd i troen på hans folk, bevirket et omslag
i hans diktning. Også for Bjørnson som kjempet i
dikt og tale for hjelp til Danmark, var det en oprevet
tid. Han skrev til H. C. Andersen: «Diktning kan
det ikke være tale om. Det brenner, det bryter i
mig; jeg kan ikke underholde en Begivenheterne
uavhengig Fantasi». Mens Ibsen siden aldri helt
våget å tro på skandinavismen, virket nederlaget
karakteristisk nok motsatt på Bjørnson. Han valgte
Grundtvigs linje, tok saken op fra nytt med ny styrke
og nytt innhold. Ibsen så Norges stilling i 1864 som
et helt folks svik; han hadde i sin fantasi erklært
folket enig med studentene, sig selv. Bjørnson hadde
også i denne situasjon større sans for realitetene.
Han visste at den nordiske samlings- og
solidaritetstanke aldri hadde vært noen folkesak, men bare
hadde slått rot i en liten, men utvalgt krets. Det
gjaldt å skape en folkelig bevegelse i Grundtvigs, i
folkehøiskolens ånd. Skandinavismen skulde derfor
få nytt innhold ved samarbeide mellem de nordiske
venstrepartier. Det var den samme idé som Henrik
Wergeland hadde hatt, da han i sin korte
skandinaviske periode drømte om en demokratisk nordisk
re-publikk. Bjørnson forsøkte — særlig i 1872 i
forbindelse med xooo års festen — å realisere sine planer
om nordiske folkemøter. Det lykkedes ikke; men i
juli samme år fikk han likevel i stand et møte
mellem de ledende personligheter i de nordiske
venstrepartier: Sverdrup, Hedlund og Høgsbro, det såkaldte
«trekeisermøte».

Denne begrensning til venstrepartiene som de
eneste som kunde føre bevegelsen videre frem, var
i virkeligheten en kursendring som hadde dypere
årsaker. Bjørnsons varme beundring for de danske

II

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Jan 9 14:32:55 2022 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/nordkal/1933/0013.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free