- Project Runeberg -  Nordens kalender / 1933 /
12

(1931-1938)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjørnson og skandinavismen av Edvard Stang

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Bjørnson og dkandinavidmen

skandinaviske venner var kjølnet betydelig. Han
holdt på å tape troen på deres idealitet, da de ikke
vilde hjelpe Island til nasjonal frihet og
selvstendig-het. Så langt gikk ikke deres skandinavisme, den
var for dansk-nasjonalt betonet. Da det islandske
forfatningsspørsmål kom i forgrunnen i slutten av
186o-årene, blandet Bjørnson sig med vanlig aktivitet
inn i saken, skrev i Norsk Folkeblad og til islendingenes
fører Jon Sigurdsson og vilde ha folkeavstemning
angående løsrivelse fra Danmark og tilslutning til
Norge. Enhver nasjon skulde ha full nasjonal
selvsten dighet innenfor det nordiske folkeforbund; de
danske skandinaver hadde sviktet overfor det
islandske krav.

Samtidig begynte han å arbeide sig mere og mere
over til Hedlunds program i det Slesvig-holstenske
spørsmål. Han ønsket en deling av Slesvig efter
sproggrensen, men også at det danske grenseland
skulde vinnes igjen i vennskap med Tyskland.
Bjørnson trodde at dette vennskap var mulig, ikke
minst ved den økende angst for Russiand som gjorde
sig stadig sterkere gjeldende i Tyskland. Han fremla
sine synsmåter på det kirkelige «’Vennemøde» i 1872
i Kjöbenhavn: «Danmark, mot hvem der er gjort
Uret, har lettest ved at give Hånden, og jeg tror, vi
av Vennehånd kan få, hvad vi aldrig kan få af
Fiendehånd». Ær det med Frankrige eller Rusland
at vi har en Fremtid, eller er det med Tyskland?»
spør han i senere artikler. Signalene måtte forandres.
Det var med Tyskland at Norden hadde en fremtid.
Hans overgang til pangermanismen vakte hat og
forbitrelse mot ham hos tidligere venner, og først
og fremst var de danske skandinaver rasende.
Skandinavismen var jo for dem ikke minst en
forsvars-bevegelse mot Tyskland. Ibsen gav et godt uttrykk
for stemningen ved de bitre ord om «Værhanen på
Fløien»:

«Godt. Altså retræt til forsoningsfest.

På tribunen står pangermanismens prest.»
Likevel kom Ibsen selv til å gjennemløpe samme
utvikling. Han sammenfattet den senere i de klare
ord til Georg Brandes: «Jeg begyndte med at føle
mig som Nordmand, udviklet mig så til Skandinav
og er nu havnet i det alment germanske.»

Det var sikkert ønsket om å trygge Danmarks og

Nordens fremtid, som var den innerste beveggrunn
til både Bjørnsons og Ibsens pangermanske
sympatier. Tysklands seier i 1870 gjorde det mektigere enn
før, Tysklands samling imponerte og gav nye
impulser til nordisk samling som begynnelsen til et
utvidet germansk samarbeide. Men under det hele
lå ønsket om å trygge Danmarks eksistens. Bjørnson
var også lenge optatt med det rasemessige ved
nasjo-naliteten som det som knyttet større og mindre
grupper sammen efter innbyrdes slektskapsforhold.
Slike betraktninger om rasefellesskap og
folkeslekt-skap kunde lett føre til utvidelse av skandinavismen
til pangermanisme.

Bjørnsons pangermanisme var uklar, virket lett
improvisert og ikke så lite naiv, i alle fall var det
ikke underlig at han blev misforstått. Det gjaldt i
virkeligheten en hel omvurdering av Nordens
uten-rikspolitiske situasjon. Ikke noe er lettere enn å
slutte sig til den nokså almindelige opfatning at
Bjørnsons utenrikspolitiske synsmåter ofte var
temmelig lettkjøpte. Men det er utvilsomt meget
rikti-gere å si at den vekst og utvikling som er i hans
nasjonale syn fra en nasjonalisme, som for resten aldri
var snever, til skandinavisme og videre til
pangermanisme og mellemfolkelig europeisk samarbeide, er
en naturlig følge av hans personlighets vekst til
stadig større og mere omfattende kjærlighet til alle
mennesker og alt menneskelig på tvers av
landegrensene. Og den vekst var ikke lettkjøpt.

Det er i Bjørnsons store nordiske tale i 1906 om
Nordens fremtid tanker og ideer som peker langt
inn i fremtiden, viser ham som dikterpolitikeren,
fantasimennesket, som ikke er redd for å tenke
tankene helt ut, profetere. Det høres gjerne litt naivt
for samtiden, men det er likevel de av hans taler
som virker sterkest idag.

Han opsummerer sitt fremtidssyn:«Hvorfor skal de
tre nordiske folk holde sammen? Om de også alle
tre kom sammen, var det ikke nok til å forsvare oss.
Hvorfor så komme sammen? For sammen å søke
allianser. Det er den eneste, eneste måte, som vi
kan bjerge vår fremtid på.» Og Norden igjen skal
særlig søke hen til andre små nasjoner: Holland,
Belgien, Sveits. «Alliansen må være så stor at den
ikke alene trygger vår eksistens, men av sig selv

12

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 21 19:10:05 2022 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/nordkal/1933/0014.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free