- Project Runeberg -  Nordens kalender / 1933 /
36

(1931-1938)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Bjørnson og Norden av Francis Bull

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Bjørnàon og Norden

Det norske flag har begge andres farver,
de svenskes blå, de danskes røde, hvide,
vi gik tiderne ved begges side . . .
Fordi vi står i alt dem begge nærmest,
har vi hos begge fåt det første sæde; —
men dermed og den dyre frænde-pligt
i nordisk ånd at føre dem tilsammen.»

Selv forsøkte han, så meget han kunde, å føre
svenske og danske nærmere sammen; han holdt
foredrag i Sverige om Grundtvig, han hjalp sine
venner i Göteborg, Hedlunds och Rydberg, til å
få mere personlig kontakt med dansk litteratur,
politikk og journalistikk, og fikk i stand
»trekeiser-møtet» i Norge sommeren 1872 mellem Johan
Svedrup, Hedlund og Høgsbro. Da han i 1873
drog ut på sin annen store utenlandsreise, kjente
han sig nokså trygg på den folkelige fremgang i
Norden: der var »slåt broer mellem de tre nordiske
landes demokratier».

Nettop denne reisen 1873—75 kom dog til i nogen
grad å minske hans egen interesse for det nordiske.
Pangermanismen hadde alt året i forveien begynt
å opta ham, og reisen utvidet hans synskrets; han
grublet over motsetningen mellem germansk og
romansk folkekarakter, og var like ivrig iakttager
av fransk, italiensk og spansk politikk som av tysk
og nordisk. Under omgang i Italia med svenske
og danske kunstnere kjente han nok — likesom i
sin første Romertid 1860—62 — at der i utlandet
var en naturlig samhørighet mellem alle nordboer;
men da han i 1875 kom hjem fra reisen, og gikk
inn i den forholdsvis ensomme tilværelse de første
årene på Aulestad, blev hans behov for åndelig
tilførsel ute fra de store europeiske kulturland så
stort at forestillingen om Norden og den nordiske
ånds kald og egenart ikke lenger kunde bevare en
central plass i hans tankeliv. Det norske og det
germanske og almeneuropeiske blir hans to
hovedinteresser, og helt frem til begynnelsen av
1890-årene var det ikke ofte han kjente sig drevet til å
forkynne sin nordiske følelse. Visstnok levde den
hos ham hele tiden, men mange ganger bare som
en understrøm; i flaggstridens og i sedelighetsfeidens
dager og under 80-årenes verste unionskonflikter

hadde han annet å tenke på enn en fjern
skandinavisk fremtidsdrøm. Det som han i øieblikket
holdt på med, fyllte ham helt, og da gjaldt det for
ham bare én ting ad gangen.

Den hjertelige mottagelse han møtte hos det danske
og svenske publikum under sin foredragsturné med
»Engifte og mangegifte» 1887—88, vakte imidlertid
nytt liv i hans nordiske samfølelse, og da han i
1892 hadde talt på Himmelbjerget, og var blitt
hyldet av mer enn 20.000 tilhørere, kjente han sig
helt forsonet med de kretser i Danmark som han
hadde stått nær i sin ungdom, men som siden
Signalfeiden hadde sett på ham med uforstående
øine. Hans giede over forsoningen høres i det lange
takkebrev som han sendte til arrangørene, og som
ender med et inderlig ønske om at båndet mellem
dansk og norsk igjen må bli sterkere: »En kort tid
måtte vor unge åndelige selvstændighed stå på
vagt mod Danmark. Den er nu aldeles forbi. Vi
Nor-mæn har at tage imot med den største taknemlighet,
hvad I kan gi os av eders åndsvækkelse i folket,
av eders større menneskelighet i eders religiøse liv,
av eders større dygtighet i landbruk og håndværk,
av eders højere kunstsans, sikkerheten i eders ældre
kultur og av eders sinds rige velvilje. Vi kan vanskelig
undvære tilførselen fra denne venneomgang i vor
dannelse og vort humør. Jeg føler det hver gang
på ny».

Det emne Bjørnson hadde talt om i Danmark
1892, var fredssaken, og hans nyvakte begeistring
for denne sak fikk betydning også for hans forhold
til Sverige og hans syn på nordisk politikk. Han
hadde vinteren 1891—92 for alvor tatt fatt på den
opgave å »løse unionen i sindene», og hans kampdikt
mot unionen, »Den —!» (1892) fremkalte i Sverige
en naturlig forargelse; men leser man diktet slik
som han selv ønsket det skulde leses, så sier det at
foreningen »mellem brødre lægger stål», — derfor
er det den bør ha slutt, og isteden må vi få et
forbund, hvor Norge står fritt og jevnbyrdig ved siden
av Sverige:

I fjællsund luft og høj og fri
da kan din bror du hånden gi.
Den pagt, vi nu forpestes i,
den hader og forbander vi.

36

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 21 19:10:05 2022 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/nordkal/1933/0038.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free