- Project Runeberg -  Nordens kalender / 1933 /
79

(1931-1938)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Hjemve av Johan Bojer

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Hjemve

på elvebakken i alle de mange årene. Ferdig med
ham.

Men der er hjembygden. Gårdene, åsene
omkring, ett og annet nytt hus, men ellers alt som før.
Nu er hun endelig hjemme.

Foreldrene er døde, men hun slår sig til hos
eldste broren, som har gården. Hun får et
loftsværelse og har fra vinduet utsikten over grend og
fjord. Aa, at hun skulde komme hit en gang til.

Men sist hun stod her, var hun bare sytten år.
Og de andre, som var unge dengang, er gamle nu.
De, som er unge nu, kjenner hun ikke lenger. Og
hun som nesten hadde trodd at hun skulde bli like
ung igjen, hun også, bare hun kom til de gamle
tomtene. Nu er hun bare faster til ungdommen i
huset, brorens voksne barn.

Det tar det sin tid å venne sig til. Her er jo
ikke nettop som på første klasse på dampskibene,
da hun för på jordomseiling. Det er ikke nettop
spisesalen hos Morgan. Men sild eller saltfisk eller
flesk til middag går også an. Hun fanges inn av
minnene fra hun var unge på gården og trives bedre
og bedre. Det er kanskje litt vanskelig med
rens-ligheten. Hun er blitt så vant til badekar og
frisør-dame og pudder. Her i huset vasker den ene efter
den andre sig i samme skvett vann i et tinnfat.
Og aldri nedenfor ansiktet.

Så blir det søndag og kirkegang. Hun kommer
som damen ute fra den store verden mellem
landsens klædde bygdefolk, og de glaner på henne.
Hennes veninder fra tredve år tilbake er nu
beste-mødre med hult bryst, stor mave og ansiktet preget
av gudsord og alvor og omsorg for dagen imorgen.

Hun som så smått har drømt om en dans mellem
ungdom igjen.

Og allikevel slo hun sig til og trivdes på sin
vei. Men hun blev gående og lete efter no
ubestemt, en hjemmefølelse, en ungdom, som hun ikke
vilde forstå skulde være så ganske og aldeles tapt
og forbi.

Hun vilde gjerne slå rot her igjen. Hun så sig
om efter no for sig selv. Et hjem, en familie, som
bare var hennes. Men gårdbrukerne i hennes alder
var gift, og for den ugifte presten var hun vel tross
alt bare bondejenten som hadde vært i Amerika.

Der var en gammel ungkar i bygda, omtrent på
hennes alder. Han var lærer oppe i en sidegrend.
Han var født og vokset op i denne avkroken —
så var han borte et par år på lærerskole, kom så
tilbake og fikk post på de gamle tomtene. Han
bodde i et rum i skolehuset og stelte sig selv. Han
hørte til dem som vil spare og legge sig til beste.
En gang om uken vasket han selv gulvet, en gang
imellem mol han kaffe på kjelen, ellers slo han
bare vann på og kokte den op og syntes selv det
blev kaffe. Hvert femte år reiste han til byen og
kjøpte sig en ferdig sjeviotdress, og syntes selv han
var fin når han så vandret nedover bygda til kirke.

Det var ham hun begynte å feste øinene på. Og
litt efter litt diktet hun ham om og gjorde ham til
litt av den gutten fra elvebakken, som hun i
tankene hadde gått og møtt og møtt om og om igjen.
Ikke vilde hun si ham at hun selv var rik. Det
skulde først komme efterpå, når han hadde tatt
henne ved hånden og ført henne inn i ett eller annet
paradis.

En vakker dag blev det de to.

Så står de en dag på fjordbåten for å fare til byen
og bli viet. Hun vilde ikke høre tale om no mindre
enn domkirken med stort orgel under de høie
hvel-vene. Endelig nærmet hun sig selve drømmen.
Han var i sin nyeste sjeviotdress, og på hodet en
flat sixpence lue som han hadde kjøpt ifjor. Og
hun hadde jo meget å velge imellem, men hadde
bestemt sig for den violette spaserdragten som hun
hadde fått i Newyork like før hjemreisen. Den
vilde hun ha på i kirken. Men i kofferten lå en
silkekjole, lyserød, med sjeldne kniplinger — og i
esker lå smykker, halskjeder og armbånd, som hun
vilde åpenbare sig med til middagen efterpå, som
selvfølgelig vilde finne sted i byens fineste hotell.

Han sa ikke stort under turen, og det var godt.
Hun visste at han også tenkte på no stort.

De kom til byen, og det var riktig en god spøk
av ham at han valgte et bondelosji hvor værelset
kostet en krone natten. Hun lo selv innvendig.
Tenk at han hadde slikt humør. Det stod enda
for henne non billeder fra hoteller og hus ute i den
store verden. Hun var ikke i ett og alt flyttet hit
enda -— ånei ikke helt.

79

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 20:03:28 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/nordkal/1933/0081.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free