Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Knud Rasmussen. Noen minneord av A. W. Brøgger
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
KNUD RASMUSSEN
fra sin store reise, den femte Thule-ekspedisjon, og »Frederik VIII«
nærmet sig Norge, telegraferte han fra Nordsjöen sammen noen venner
og feller til en lunch ombord, mens båten lå i Oslo. Blandt dem var
Nansen og Otto Sverdrup, og av hans ypperlige kamerater på ferden
Peter Freuchen, Kaj Birket-Smith og Therkel Mathiassen.
Peter Freuchen var kommet op fra Köbenhavn for å möte »Knud«
og til dette knytter sig en liten anekdote som er verd å fortelles. Freuchen
visste at båten vilde gå innom Kristiansand. Han kom med dagtoget
til Oslo om kvellen, gikk ut på Jernbanetorvet til en drosjebil og bad
chauffören kjöre til Kristiansand — i parentes bemerket omtrent som
fra Skagen til Flensborg. Det var ingen tid til diskusjon, for »Frederik
VIII« var ventendes nårsomhelst, og mannen fra de arktiske sledereiser
lot sig ikke imponere av slike bagateller som avstander som kan
til-bakelegges med maskiner på slette veier i bygget land. Efter et
öie-bliks betenkning delte chauffören hans anskuelser, og Peter Freuchen
nådde frem.
— Det blev en stund ombord som sent vil glemmes. Alle kjente
vi omrissene av Knud Rasmussens store ferd, han stod pånytt foran
oss i öket glans. Det var to tilstede som bedre enn vi andre kunde
vurdere ferden, Nansen og Sverdrup, som kunde gi den en riktig plass
gjennem deres lange arktiske erfaring. Nansen gjorde det i en liten
tale, som bar frem både fagmannens beundring og vennens
lykke-fölelse ved utfört dåd. Hans ord fait jevne, enkle, de var gjennemtrengt
av sikker kunnskap som bakgrunn for en hyldest som kanskje blev
ennu sterkere fordi den ikke beveget sig i superlativer. Det var en stund,
fyldt av to menns möte, og som de stod der rett overfor hverandre,
den höie, hårde lyse Nansen og den lille mörke smidige og senesterke
Knud Rasmussen, slik vilde vi i det öieblik se dem alle dager.
Fem år efter, 17. mai 1930, gikk Knud Rasmussen bak Nansens kiste
utover Drammensveien i Oslo i det stille, store tog flankert på begge
sider av årets studenterungdom. Han gikk alene, det hadde dannet
sig et naturlig rum for ham i toget, som en taus hyldest om dette deres
siste möte.
114
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
