Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Vår historieundervisning om hverandre av Haakon Vigander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
vår historieundervisning om hverandre
skaper, manglende historisk skolering og manglende omtanke hos
forfatteren .
Et ann et punkt hvor kritikken fra de forskjellige land løper sammen,
er fremstillingen av de krigerske forviklinger mellem våre folk i tidenes
løp. Særlig på dette felt er der gjennemgående adskillig
selvforherligelse og nasjonalt skryt i alle land. Gjennemgående — for der finnes
i alle land bøker som danner noenlunde hederlige undtagelser og bare
i liten grad har en rem av huden. Det er gjerne slik at grannefolket
«begynner» — skylden for krigen er «naboens». Ens eget folk er uskyldig
overfalt. Fiendens herjinger i ens eget land fremheves sterkt, ens egne
plyndringer i fiendens land — som var akkurat av samme art — forties
i regelen. Egen krigerære fremheves også gjerne; nederlag nevnes kanskje,
men det er de vunne slag der dveles ved. Det kan virke rent komisk
når man efter en serie seirer kommer til fredsslutningen, og det viser
sig at krigen blev tapt! Eller når rent bagatellmessige trefninger —
f. eks. på den norske grense, som jo i lange tider var rent sekundært
krigsteater — blåses op til veldige seirer, til fortrengsel for viktigere
hendelser. Fra dansk side er pekt på at Niels Juels sjøseirer så å si
aldri omtales i svenske lærebøker, enn ikke Kjøgebuktslaget. Til
gjen-gjeld er det bare svenske barn som får vite at Sverige noensinne har
hatt en admiral som Klas Horn.
Et par eksempler til ytterligere illustrasjon og bevis:
I norske bøker er vendinger av samme art som denne fra en
folkeskole-bok ikke sjeldne: «Men de gamle nordmenn lot sig ikke så lett skremme.»
Med rette sier danskene om det: Mulig og sannsynlig, men er der særlig
grunn til å fremheve nordmenn i denne forbindelse? I en dansk
folke-skolebok leser en om Svein Tjugeskjegg (Svend Tveskæg): «Han
–-sejlede saa med mange tapre Krigere over Nordsøen til England
— — —, og nu hærgede og plyndrede han omkring i de forskjellige
Landsdele. Englænderne duede dengang ikke til å føre Krig og kunde
derfor slet ikke staae imod Svend Tveskægs vilde Krigere.»
Skrive-måten og tankegangen er typisk både for tåpelig nasjonalistisk
selvforherligelse og manglende historisk forståelse av forholdene. Og hvad
skal en så si til følgende citat fra en svensk lærebok for realskolen?
238
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
