Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fra nomadelivet i Finnmark av Carl Schøyen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
FRA NOMADELIVET I FINNMARK
Nomadenes juoigem, disse små strofesangene som av missionærene
tidlig blev betegnet som noe forferdende djevelskap, noe i pakt med gamle
offerhandlinger, med trolldom og besvergelse, var i virkeligheten folkets
helt særegne form for diktning, ja man kan gjerne kalle disse
strofesangene for deres nasjonale poesi.
Men denne poesi som folket har dyrket fra eldgammel tid, var lenge
altfor fremmedartet til å bli förstått, den blev derfor oftest regnet
for uskjønne natur lyd av hedensk villskap.
Det er uten tvil så at disse sangene for det meste er blitt til på
rein-voktningen i fjellet, de er det primitive menneskes enetale med tingene
i en stor natur. For å holde udyrene borte fra hjorden må reinvokteren
med passende mellemrum rope, hoie, joike.
Han ser utover den milevise fjellvidde hvor skyene bestandig farer hen,
han flakker alene omkring, og minner og billeder strømmer inn på ham.
En erindring festner sig, enten det nu gjelder et enkelt menneske eller
en hendelse på flyttveien, inntrykket blir meget sterkt, synet blir vis jon,
alt sammenpresser sig i et par korte strofer, brister på én gang i ord
og toner, og juoigem-sangen er skapt. Den gjentas så gang på gang
og innprentes. Senere joikes den på nytt ved ilden hjemme i teltet.
Og vinner den bifall, fores den videre av andre. Derfor har nomadene
en utallighet av slike sanger knyttet til alt fjellets liv.
De eiendommeligste av disse sangene er personsangene som i ord og
toner karakteriserer det enkelte menneske. De er oftest skjemtfulle,
selv når de er hedrende, men de kan også gi uttrykk for rammende hån.
Og den som har fått en hånsang på sig kan forbitres mektig ved bare
å høre et par toner av melodien. Enhver lapp har som kjennetegn sin
særegne sang, dette gjelder så vel for menn som for kvinner.
Og når en fremmed under et lengre ophold i leiren er kommet i sikker
kontakt med folket, får han gjerne sin sang han også.
Ved Luvditskavli i Birtavarretrakten blev engang en hel reinhjord
begravet av sneskredet, og denne hendelse minnes i fjellets sang.
Begivenheter fra flytningen knytter sig også gjerne til sangene om
leir-steder, om elver og sjøer, fangst- og fiskeplasser.
Nomadene forsikrer selv at engang hadde de joikinger av en langt
41
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
