Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Et blad av de nordiske rettskrivingsreformers historie av Edvard Stang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Et blad av de nordiske
rettskri-vingsreformers historie
Av Edvard Stang
Dansk, norsk og svensk rettskrivingshistorie viser hvordan planer og krav
om endringer i rettskrivingen innen hvert enkelt sprog påfallende ofte
blir fremsatt og får aktualitet på samme tidspunkt i de tre land. Forslag
om sprogreformer i et av landene virker til at diskusjonen blir reist om
spörs-målene også i nabolandene. Det er for så vidt lett nok å eftervise samtidigheten;
vanskeligere og viktigere er det å få klarlagt om samtidigheten også i
gjennem-föringen av reformforslagene er uttrykk for et mer bevisst og planmessig samarbeid.
Under studiet av enkeltsprogenes utvikling fester en sig lett temmelig ensidig
ved de særsproglige tendenser, ved alt som efter hvert mer og mer skiller
nasjo-nalsprogene. De försök som har vært gjort på å nærme de nordiske sprog til
hverandre — i rettskriving först og fremst — men også i ordvalg og
uttrykks-måte, har til dels vært undervurdert og översett. — I virkeligheten er disse
for-sök like gamle som den skandinaviske samlingstanke. Sprogfellesskapet som
grunn-lag for den nordiske kulturkrets fremheves stadig gjennem hele skandinavismens
skiftende historie. De enkelte sprogpolitikeres stilling til endringer innen
enkeltsprogene er ofte sterkt influert av deres syn på det nordiske samarbeid i det hele.
Særlig skarp blir problemstillingen i Norge, hvor felles nordiske synsmåter lett
måtte komme i strid med fornorskingsbevegelsen innen for riksmålet og med
landsmålsbevegelsen.
Signalene til nordisk samarbeid om sprogspörsmål blev gitt fra Danmark.
Skandinavene der opererte fra förste stund med det en kan kalle
„sprogskandinavisme". I fortalen til „Skandinavisk Museum" (1798) begynte man
karakteristisk nok med å beklage at det ikke fins noe verdenssprog som er forståelig
for alle. Synet på sprogene var ennu sterkt preget av det 18. hundre-års
kosmopolitiske idealer. Men, fortsettes det ganske logisk, en får tröste sig med at
„sproget i Nordens trende skandinaviske riger er et og samme hovedsprog, men det
har delt sig i tvende dialekter, den danske og den svenske som ere blevne
hinanden fremmede og anses i og udenfor rigerne som tvende særskilte sprog". Det
utvikles videre at det vilde være en stor fordel om de to sprog nærmet sig til
hverandre. Det blev ikke bare med talemåter. I 1799 utgav Jens Kragh Höst
en Svensk Haandordbog og i 1808 en kort svensk sproglære. Han forteller senere
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
