Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Et blad av de nordiske rettskrivingsreformers historie av Edvard Stang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DE NORDISKE RETTSKRIVINGSREFORMERS HISTORIE
mindre slutte sig sammen, for at også de kunne danne en störrelse, der kan bestå
når den store forening engang skal gå for sig." N. M. Petersen mener at norsk efter
hvert vil skille lag med dansk og mer og mer gli over i svensk retning. Han söker
å vise dette ved en hel side eksempler som er hentet fra Aalls Snorre-oversettelse.
Dansk derimot står over for en snarlig fortysking. Konklusjonen blir at det må
arbeides aktivt og målbevisst på en tilnærming mellem sprogene, og som ledende
prinsipp setter han op: „Nordisk analogi er at foretrække for blot dansk eller
svensk". N. M. Petersen går således langt videre enn Rask og Ludv. Kr. Daa.
Han vil bringe „skriften til næsten fuldkommen lighed; böjningsformerne kunne
uden at forstyrre forståeligheden gå jævnsides, indtil de endnu mere falder
sammen, og ordforrådet kan uden vanskelighed blive fælles". Her er da
sprogskandinavismen uttrykt i sin mest radikale form, og N. M. Petersens synsmåter er
referert så vidt utförlig fordi de viser hvad bevegelsen helt logisk gjennemtenkt,
vilde fore til.
I Norge kunde ikke ideen finne forsvarere som våget å gå så langt. Norsk
åndsliv hadde sitt „nasjonale gjennembrudd". ,,Den norske historiske skole"
med P. A. Munch i spissen, Asbjörnsen og Moe, dialektstudierne,
landsmålsbe-vegelsen, interessen for gammelnorsk; en skulde tro at all denne konsentrasjon
om de nasjonale verdier skulde gjöre det av med alle skandinaviske sympatier.
Det vil fore for langt å söke å klarlegge grunnene til at nettop det motsatte blev
tilfelle. For opfatningen av sprogsituasjonen er det. likevel viktig å ha for öie
at det en kaller „norske nas jonalister" i denne tid i sitt forsvar for det typisk
norske samtidig föler sig som forkjempere for det ekte nordiske. Det er samme
tankegang som hos N. M. Petersen når han vil ta Norge og Sverige til hjelp for å
hevde nordiskheten mot Tyskland. „En fuldkommen isolering af normændene
i sproglig henseende vilde vistnok seent eller tidligt have det nuværende danske
sprogs forfald til fölge," mener P. A. Munch. Sprogfellesskapet med Norges
dannede klasser har vært „den hemmesko, der hindrede det danske sprog fra at
styrte hovedkulds ned i fortyskningens dyb". På den annen side drar Munch
sterkt til felts mot forsökene på ,,å danske og svenske". Mer radikal er Ditmar
Meidell i Krydseren 1853. Han slutter sig til „et parti" som vil ha „et fælles
skandinavisk skriftsprog" som bygger på det mer norske enn danske dannede
talesprog. Også Jakob Lökke er i „Modersmålets Formlære" 1855 inne på noe
lignende. Det nasjonale element som stadig gjör sig mer og mer gjeldende innenfor
norsk sprogutvikling, skal före fellessproget i nordisk retning.
Likevel kan en vanskelig regne med noen sprogskandinavisk bevegelse av
betydning i 1850årene. De nærmeste årene efter krigen i 1848 viser en påfallende
slappelse i den skandinaviske begeistring. Det har mange årsaker. Men en av dem:
kampen for norsk teater måtte i særlig grad beröre sprogsituasj onen i disse år.
Helt til 1848 var teatersproget i Norge dansk, og det i år da nasjonalfölelsen
63
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
