Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Et blad av de nordiske rettskrivingsreformers historie av Edvard Stang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DE NORDISKE RETTSKRIVINGSREFORMERS HISTORIE
del av det målemne, som f. ex. i Norge fremdrages fra oldmålet vil finnes brugeligt
også i Danmark og Sverige, og således fra bare at være norsk gå over til at bli
almennordisk, og på samme vis vil danske og svenske målforbedringer komme til
at öke også Norges, altså atter det samlede Nordens, målforråd." Men da må
også folkene under det innenlandske målstrid stadig tenke på hensynet til
broderfolkene og i tilfelle av valgfrihet foretrekke det som förer til enhet, for det
som förer fra den. ,,I så henseende forsynder vore norsk-norske sig, idet de stræver
snarere bort fra end henimot et nordisk målfellesskap."
Uttalelser som disse viser tydelig nok K. Knudsens sterke sympatier for et
mer målbevisst arbeid i retning av fellesnordisk enn hans rent aktuelle
reformforslag synes å gi inntrykk av. Hans skandinaviske innstilling har sikkert bidradd
meget til hans innstilling overfor landsmålsbevegelsen.
Da H. Berner og Christopher Bruun i 1866 holdt sine foredrag i
Studentersamfundet til forsvar for landsmålet, var det skandinavene som reiste motstånden;
Birkeland rykket i 1867 ut med sitt store motforedrag. Blandt målmennene var
det nok tilhengere av skandinavismen — Kr. Janson, Aasmund Vinje —- men når
det gjaldt sproget, kunde de ikke forsvare å fölge skandinavismens mest
konsekvente forkjempere. Det er også en indre motsetning mellem det syn målsakens
tilhengere hevdet og K. Knudsens og skandinavenes. De förste hadde bevart
meget mer av det romantiske og historiske syn på sproget og dets opgave. K.
Knudsen gikk vidt i demokratisk retning og så tingene mer ut fra praktiske og
pedagogiske hensyn. Derfor var det også på rettskrivingens område han först og
fremst vilde få i stand skandinavisk samarbeid. Han forstod at han ved å gjöre
dette til en nordisk bevegelse, påskynnet reformarbeidet innen for norsk
riks-mål. Det er da også den side av saken som vinner Jacob Lökke for bevegelsen,
„ledet af skandinaviske sympathier og i det haab, at det muligt kunde blive et
middel til at bringe större fasthed i den dansk-norsk skrivemåde". Tonen i denne
lille bemerkning av Lökke röber hans mer konservative innstilling. Den viser
også lett de motsetninger som hersket blandt skandinavene innbyrdes.
Skandinavismen fikk i denne tid sin vesentligste stötte fra konservativt hold.
Bevegelsen skulde först styrke unionen med Sverige. Senere skulde også Danmark
komme med. Deres mer eller mindre antidemokratiske sympatier måtte farve deres
opfatninger i sprogspörsmålene. Det var for så vidt ikke å vente at de skulde
fölge demokraten K. Knudsen langt på veien. Men så lenge K. Knudsen
inn-skrenket sig til forholdsvis uskyldige rettskrivingsforslag, kunde han regne med
en matt opposisjon fra de egentlige skandinavers leir. Dessuten var tiden også
ellers forholdsvis velvillig innstilt over for rettskrivingsendringer. Fonetikken
fikk en sterkere stilling innen for sprogvidenskapen og viste at en snever hevdelse
av tradisjonell skrivemåte vanskelig lot sig forsvare.
I 1863 foretok Jakob Lökke en reise i Tyskland og kom hjem som en enda mer
5
65
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
