Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De nordiske land i det internasjonale politiske samarbeid av Chr. L. Lange
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NORDEN I INTERN ASJONALT SAMARBEID
fred skonf er anser som møtte i Haag i 1899 og 1907, og som satte frukt i den
Internasjonale Voldgiftsdomstol, den første mellemstatlige institusjon av
politisk art. Men det var en helt frivillig sak om statene vilde bruke
domstolen til å løse sine tvistigheter og således undgå krigen med dens lotteri
og dens ødeleggelser.
De nordiske land tok alle del i det internasjonale arbeid som det lier
er gitt noen eksempler på, Finnland ennu bare indirekte som ett av den
russiske tsars land. En nordmann, videnskapsmannen og politikeren Ole
Jacob Broch, var i de siste år av sitt liv (1883—89) chef for det
internasjonale «meterbyrå» i Paris. Nordmannen Francis Hagerup og svensken
Hjalmar Hammarskjöld spilte en fremtredende rolle ved
Haagkonfe-ransen i 1907, og de blev begge, som også dansken Henning Matzen
og nordmannen Gregers Gram, kält til å være voldgiftsdommere i store
tvistemål. I de voldgifts-traktater som Danmark, Norge og Sverige sluttet
før 1914, forpliktet disse statene sig til å henskyte tvistigheter sig imellem og
med andre stater til voldgifts-domstolen. Danmark gikk lenger enn noen
annen stat ved allerede i 1904, i traktater med Nederland, Italia og Portugal,
å påta sig plikt til å avgjøre enhver art av tvist ved voldgift.
Det fantes altså, allerede før verdenskrigen, visse begynnelser til et
internasjonalt samarbeid. Men i hovedsaken var statenes samfund ennu
anarkisk; i kraft av sin «suverenitet>> forbeholdt hver stat sig sin
bestem-melses-frihet og sin handlefrihet. På det rent politiske område hadde
stor-maktene tilrevet sig ledelsen og utøvde den gjennem den såkalte «europeiske
konsert», hvor bare de seks stormakter i Europa var representert. Og denne
«konsert» var ikke fast organisert og liadde ikke noe utøvende organ; den
grep inn ved sjeldne leiligheter i de hundre år mellem Napoleonskrigenes
slutt og verdenskrigens utbrudd, nesten bare når det gjaldt å gjøre op efter
en krig. «Konserten» var et fåmakts-velde som handlet rykkevis og vilkårlig.
Derfor betegner også dannelsen av Folkenes Forbund efter verdenskrigens
tragedie et likefrem revolusjonært forsøk på en omlegging av forholdet
mellem statene. Det betegner noe helt nytt. For det første ved at det i sitt
anlegg er universelt, idet det sikter på å omfatte alle stater; for det annet
ved at det ikke er begrenset til visse områder av det mellemfolkelige liv,
22
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
