Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På bispevisitas over Finnmarksvidda av Eivind Berggrav
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PÅ BISPEVISITAS OVER FINNMARKSVIDDA
tert av tolken. I midtgangen nede ved døren satt en gruppe lubne
pels-bylter av nogen ørsmå lappebarn på gulvet og lekte hele tiden. De var
godlynte, men sloss litt somme tider. På samers vis gikk folk ut og inn hele
tiden; bikkjer smått da med inn i kirken og måtte efterstrebes for å bli
vist ut. Utenfor veggene var der myriader av slike finne-bikkjer som lekte
og sloss. Blev det storkrig og altfor fæle hyl, måtte lensmannsbetjenten
gå ut av kirken og skille dem at. Vi hørte alt sammen inne. Midt under
prekenen løsnet så også et veldig sneras fra kirketaket; det larmet som
en dommedag; den eneste fremmøtte hest som var bundet utenfor
kirke-veggen (ellers var det bare ren) blev derved så skremt at den slet sig og
satte av under stort rabalder, — jeg så hele skuespillet fra prekestolen
gjennem vinduet: hvordan den bykset ned mot elven og satte i vill karrière
op i skogen på den andre siden, og folk efter. Det virket da likefrem
beroligende å se ned på de små farverike skinnbyltene som rullet sig nede
i midtgangen i kirken.
Prestene i disse strøk (og enda mer læstadianerpredikantene) er vant
med alt slikt, og det er sant: hvis man bare ikke selv lar sig forstyrre av
unger og bikkjer og inn- og uttråkk eller av sneras og hester, så er folket
immunt for den slags. De tilfredsstiller virkelig de moderne psykologers
krav om at man skal kunne «avsile» forstyrrende lyd, de er selektive lyttere!
Denne Masi-dagen var en dag uten like — helt fra vi kom til kirken,
og der ingen ringer var, så en selv fikk lov å klyve op i tårnet og la de
første klemt gå ut over vidda. Farten om kvelden op til Biggeluobal
fjell-stue, et par mil, var vill. Renene var spreke, sneen dyp, aftenhimmelen
klar, vappusene og hele følget lykkelig begeistret. Jeg tenkte på dere i
Departementet, hvor lite dere dessverre får opleve av den giede deres papir
og deres navnetrekk stundom skaper!
-c*
Kautokeino 21. mars 1936.
Vi slet kraftig over fjellet fra Bæivasgiedde kapell til Sjusjavre
fjell-stue. En stund hadde visst ingen av oss håp om å finne frem. Det var
storm og et gresselig snedrev på fjellet, der fantes ikke spor å ta sig frem
143
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
