Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ho Konstance av Cora Sandel. Tegninger av Axel Revold
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HO KONSTANCE AV CORA SANDEL
ligger rett i sør og er snebart og tørt så fort det går an. Og straks grønnes
det nedi det fjorårsgamle gresset. Bjerken bak uthuset løftes av bakken,
fanger all den sol som er å få, tvers over taket. Snart skal den stå med
både rakler og blad og med roten gjemt av gammel sne fra ifjor. Rett
som et stakkars menneske, tenker fru Gabrielsen.
Hun har noen senger med gulerøtter og reddiker her oppe om
sommeren, en stupende brått kjøkkenhave, hengt op der det høvde. Persille
har hun og, ringblomst og løitnantshjerte, såvidt det blir en bukett å sette
inn om lørdagen. Det hele inngjerdet med netting mot katter. Til dette
anlegg er det hun låter som hun går.
«Den e så brått denne haven, så det e et mirakel han ikke ramler av,»
kan han Andreas si, når han spar i den for henne og er i godlag. Og ongan,
når de har stjålet en gulerot: «Jeg fant han her nede, han var falt ut.»
Og det er jo leven.
For øieblikket har ban Andreas Jack Hyltons orkester i radioen. Han
er ute og roper det efter henne, mener også at kveldsluften er lumsk på
denne tiden. Hun svarer ja, ja, ja og går videre.
Der står en benk øverst i haven, innenfor nettingen. Derfra ser hun
helt ut på kaiene, ser hele byen. Det grønnes friskt på uthustaket hans
Flemming, et av de få torvtak, som er igjen. Vinden står fra øst, får
elve-duren til å høres sterkere. Bjerkeskogen i fjellet har fått en ny skiftning
av liv i alle kroner. Fort går det. Hver dag noe nytt. Hver dag noe nytt
i en selv også. Eller gammelt, som rører på sig, som en tar det.
Hurtigruten ligger med dampen oppe, klar til avgang klokken ti. En
levende, hvit søile flyter og flyter i været fra skorstenen, er storskjønn å
se på. Lyd fra ombord når henne, klirren, dump av tunge ting i dekket,
stemmer.
Over alt sammen lyset, ikke til å undslippe, om en så er våken både
tolv og ett og to og tre. En måned til, og solen står på himmelen døgnet
rundt, trekkspill, latter og åreplask høres natten igjennem, søvnen blir uten
dybde, uten varighet.
Måtte det snart være vinter igjen. Mørke og snetykke, tåkelur fra
fjorden. Det er bedre, det gir ro.
184
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
