Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Islandsk bygdeliv av Guðmundur Gislason Hagalin. Oversatt fra islandsk av Anne Holtsmark
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Islandsk bygdeliv
kaldt og klagende, og den hvite rypa trippet varsomt og trist og plukket sin
sparsomme føde i taushet. Men nå — nå klinger luften av rappe vingeslag,
og mangestemmig kvitter bølger mellem åsene. I mo og myr, i kjerr og på
fjell, på elver og vann — allesteds yrende, spilrende liv.
Slik en vakker vårdag går det hundeglam, heiing og breking over hele
heia ovenfor Feil. Og her og der er det likesom det faller en hvit, buktende
flod ned gjennem holt og bakker. Denne floden er levende vesener, det er
sauer som hundene jager hjem til gården. Søiene snur sig og ser efter
lammene sine, tramper i føttene mot bikkjene og pruster både redde og sinte.
Men der kommer en mann, og de tar til bens. Sauer kneiser, tripper sindig
og rolig, og stor-hornede bukker med blodige panner snur sig mot hverandre
og ser sig om efter en verdig motstander.
Hele denne flokken, mange hundre, har nå levd under åpen himmel natt
og dag i noen uker. Lam er blitt født hver dag, stundom snes om dagen.
Og de to sauegjeterne og hjuringen har drevet omkring i flokken til alle tider
av døgnet. De har stelt lammene, tatt hjem til pleie de som var dårlige -—- og
passet på om ikke reven skulde ha hule et eller annet sted i nærheten. Blev
hiet dens funnet, da blev det ikke spurt om skyld. Da lå en mann med børse
på lur efter den dag og natt, og ingen gav sig før både revefar og revemor
lå der stive; de små hvalpene, disse blåøide uskyldige krypene, blev dradd
ut på krok som var gjemt i en bete lekkert lammekjøtt.
Utenfor tunet på Feil er det en «rétt» (d: en inngjerding til å skille
dyrene i), bygd op av stein og torv. Der blir nå hele saueflokken jagd inn.
Det går så som så. Feet prøver å komme unda. Men alle folk på gården er
der, smått og stort, med armene utbredd, de vifter med kluter og forkiær,
roper, lokker, truer, banner. Og hundene ligger ikke på latsiden. De renner
til og fra, med røde gap og hvite kvasse tenner — og slike gjallende stemmer!
Til slutt er alt kommet inn i «rétten>>, hvert eneste blankøid, redd,
frihets-elskende sauedyr. Og nå gjenlyder luften av brek fra hundre av søier og
lam som har kommet fra hverandre og klager sin nød.
Folkene går hjem og får sig mat. Så begynner et arbeid som varer til ut
på natten. Sau efter sau blir klippet, og ulien lader sig op i høiere og høiere
hauger utenfor réttveggen. Siden blir lammene tatt fra mødrene, og ørene
blir merket på dem med en skarp kniv — og så blir de små stakkarne sloppet
inn i fjøset med blodige kinner. Mødrene blir skilt fra gjeldsauene og drevet
139
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
