Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Islandsk bygdeliv av Guðmundur Gislason Hagalin. Oversatt fra islandsk av Anne Holtsmark
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Islandsk bygdeliv
til gården. Bøndene slår sig snart sammen. De snakker især om årsveksten
og ullprisene. Kvinnene taler om barnefødsler, og om hvor mye melk det
ser ut til å bli i sauene i sommer, og så om barna.
Øinene går. Nei, nå går hun med det tiende, hun Bjørg på Grund. Det
går fremover der i huset. . . Prestekonen kommer bort til flokken, madamen.
Hun er ganske liketil, enda hun er datter til selve høiesterettsdommeren i
Reykjavik. Hun smiler til barna og spør hvad de heter. Men hun kunde
gjerne gjøre litt større forskjell på folk, synes noen. Der står hun og kjæler
for guttungen til hun Setta i Heiðarkot. De unge jentene er svært for sig.
De hvisker og smiler og skotter med rappe øiekast, ser på hverandres forkiær
og sløifer, men kanskje enda mer på gutteflokken, som har begynt å «glíma»
(o: en slags brytning) oppe på sletten. Småguttene blir hos mor, de som
ikke er bortimot voksne. De står i en klump omkring den varme kjelda ved
utkanten av tunet. Der koker og bobler det, og hvert annet minutt sender den en
hvit stråle op i luften. Det er likesom guttene kjenner sig litt i slekt med den.
Med ett går en høitidelig klokkeklang utover dalen. Og nå går alle til
kirken. Storfolket i bygda setter sig oppe i koret, de andre nede i kirken.
Presten kommer, en vakker ung mann.
— Han har skjorter! sier en liten guttepjokk og napper i mor sin.
— Ti stille, fy dig!
Ikke noe orgel. Men alle synger. Forsangeren er en gammel bonde med
stor stemme, ban holder boken høiere op enn de andre, og stemmen hans
høres gjennem alle de andres. Han er fører på tonenes krokete, vanskelige stier.
Når det lir litt ut i messen, stikker en og annen mann ut av kirken som
snarest. En grønn lommelerke kommer frem der ute under veggen. Og den
som har vært ute en tur, synger med større fynd når han kommer inn igjen.
Efter messen flokker folket sig på nytt omkring kirken og gården. Alle
blir buden inn på kaffe i prestegården. Ikke alle kan sitte til bords på én
gang, men ingen blir satt utenfor.
Så roser man presten for prekenen. Han hadde preket godt og kraftig,
men så var det også godt stoff han la ut om, fortellingen om hvordan Jesus
mettet fem tusen mann.
— Meget hadde nå vært godt, sier en gammel forstandig bondekone i fullt
alvor, — meget hadde nå vært godt, om det hadde latt sig gjøre å mette, om
det så bare var en landsbykirkemenighet nå til dags med fem brød og 2 fisk.
142
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
