- Project Runeberg -  Norges Land og Folk, statistisk og topografisk beskrevet / XVIII. Nordlands Amt. Anden del (1908) /
467

(1885-1921) Author: Amund Helland, Anders Nicolai Kiær, Johan Ludvig Nils Henrik Vibe, Boye Strøm
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

OVERNATURLIGE VÆSENER OG OVERTRO.

467

De gamle har sagt, at det maa man ikke, især ikke under
reisen til og fra Lofoten samt under fisket der. Unggutten hører
hjemme, at han maa være forsigtig; men det hænder, at han
glemmer formaningen; han bliver i den senere tid «lagt i
kjæften» med en sjøvot. Men de gamle tog sagen alvorligere. En
baad, der skulde til Lofotfisket, seilede forbi gaarden Kvalnes i
Salten, og en gut, som første gang gjorde reisen med, saa, at
Kvalnes-folket havde sluppet kreaturene tidlig ud til beitning; det var
just i lysningen. At kreaturene blev sluppet ud saa tidlig,
havde han aldrig seet før, og forundret sagde han: «Nei, sjaa
Kval-neskjyrn, kor tili di e ut!» Mandskabet saa paa hverandre
uden at sige et ord. At tage gutten med til Lofoten gik efter
dette ikke an. De styrede baaden tillands, bragte gutten og
hans tøi op og reiste videre.

Det er ikke saa sjelden, at holmer og skjær bærer
dyrenavne, som ikke maa nævnes. I seilleden udenfor Saltstrømmen
er to skjær, som kaldes «Galtan», og ved fjordens munding en
holme, «Svartoksen». Da Galtan ved flod sjø er overflydt, kan
de blive farlige for den ukjendte. Naar den unge skulde
undervises i seiladsen i leden, kunde man ikke sige: «Der har vi
Galtan.» Høvedsmanden sagde derfor gjerne til unggutten, naar
Galtan passeredes: «Aa, send mig den kniv, som ligger der i
æsingen.» Saa snart gutten havde grebet om knivskaftet, satte
høvedsmanden i at «rine» som en gris. Stiltiende lægges kniven
paa sin plads igjen, og nu vidste gutten, hvor Galtan ligger,
thi han har før hørt om maaden, hvorpaa man lærer dem at
kjende. Det samme gjentager sig, idet Svartoksen passeres, med
den forskjel, at høvedsmanden da «bæljer» som en okse.

Ørnen skal ikke nævnes med sit rette navn, naar man er
paa fiske, men kaldes «jana». Gjeten og katten maa ikke
nævnes i fiskerbaaden. Gjeten kaldes i fiskerbaaden «skind».
Det er ogsaa uklogt at nævne tordenen ved dens rette navn; man
kalder den «blya» og siger «blygang» istedenfor «tordengang»
og «torslaatt». Dette er et tabunavn; det er farligt at nævne
det rette navn, idet navnet kalder og udæsker det, man frygter.

Strøm omtaler i «Søndmørs Beskrivelse», at det før var
brugeligt blandt fiskerne der, at de paa sjøen eller under fisket
aldrig nævnte nogen ting med sit rette navn, men gav baade
mennesker og dyr opdigtede navne; disse var paa Strøms tid
komne af brug eller brugtes kun for spøg. Saaledes kaldtes en
præst «sidkofte», en orn «væsa», en best «firfotting, en ko
«sid-hale», en gjet «hornskaare», et svin «roskate», o. s. v.

Der er tre øer i Norge, som er kaldt Landegode, oprindelig
Landit gööa, det gode land. Foruden Landegode nær Bodø har
navnet været brugt om Svinø, en liden ubeboet ø tilhavs i Sønd-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 20:49:38 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/norgeslof/18-2/0483.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free