Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den norske tidsskrift-litteraturen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
IX
i tiden, riktignok preget av en «luende» politisk og nasjonal radikalisme.
Virkningen av det går langt ut over de tre årene det kom ut. Det fikk
også en verdig motstander i intelligenspartiets «Vidar» (1832—34),
redigert av kulturkrefter som A. Schweigaard, Joh. S. Welhaven og
P. A. Munch.
Centralorganet for det nasjonale gjennombrudd ble Chr. Langes
«Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur» (1847—52). Det var
sterkt litterært preget, men sto ellers åpent for alle kulturspørsmål —
bare politikken var bannlyst. I dette tidsskriftet utfolder vår nasjonale
renessanse seg gjennom avhandlinger, bokmeldinger og «litterære
efterretninger» — mye av alt dette er den dag i dag verdifull og
stimulerende lesning. I 50—60-årene dukket nye blad fram, men ingen av dem
kunne overta oppgaven etter Langes tidsskrift. De viktigste av de nye
var mer bredt og folkelig anlagt, det var ukeblad som Botten-Hansens
«Illustrert Nyhedsblad» (1851—66) og Bjørnsons «Norsk Folkeblad»
(1866—73). De hadde et stort publikum og fikk en viss innflytelse —
Folkebladet var en tid en politisk maktfaktor — men de nådde ikke opp
på et plan hvor dagsdiskusjonen fører til tidsorientering.
I 1877 gikk professorene J. E. Sars og J. Lieblein i gang med «Nyt
norsk Tidsskrift», et organ for «de mere almene philosophiske
spørgsmaal, der er satte paa dagsordenen i Europas store kultursamfund»,
positivisme, darwinisme og alt det «man behager at sammenfatte under
navn af den moderne vantro». Det har et vektig og verdifullt stoff,
men det virket for tungt og filosofisk. Allerede året etter gikk det inn.
Men tre år etter gikk Sars sammen med Olaf Skavlan og startet «Nyt
Tidsskrift» (1882—87), hvor tidens fineste og skarpeste penner fikk
boltre seg og hvor hele det friske åndsværet i 80-årene har avsatt sine
uforgjengelige spor. I de seks årgangene som kom ut, finner vi samlet
mye av det viktigste og mest karakteristiske av tiden og dens menn.
I årene 1892—95 kom «Nyt Tidsskrift» med ny rekke, og denne gang
hadde Sars fått med seg Chr. Collin, Sigurd Ibsen og Arne Løchen.
Det var unionspolitikken som sto på programmet, men redaksjonen
holdt fremdeles døren åpen for de nye tidsstrømningene, for
90-årsdik-terne og deres livsundring, drømmer og klingende vers. Sigurd Ibsen
fortsatte idémessig «Nyt Tidsskrift» med det européisk orienterte
ukebladet «Ringeren», men det måtte gå inn allerede etter 2. årgang. Etter
hvert ble Gerhard Grans «Samtiden» (startet 1890) mer og mer alene
som det frie og samlende forum for tidsdiskusjonen.
Mange tidsskrifter er nevnt i det foregående, men enda mange flere
er satt til side. Og rundt omkring disse kulturorganene gror det opp
tidsskrifter av en annen karakter, de lette, populære
underholdnings-bladene. Fra 1820-årene kan vi merke at underholdningsmomentet
spiller sterkere inn enn før. Det kommer stadig ut flere tidsskrifter med
rent underholdende karakter — de beste av dem kombinerer gjerne
underholdningen med en viss nytteverdi, en opplysningstendens.
«Fritimerne til Morskab og Nytte» (1825) er den karakteristiske titelen
på ett av dem. Det gikk fort inn, og det gjorde de aller fleste. Et
leseverdig månedsskrift som «Bien» (utg. av H. T. Winther) oppnådde
imidlertid under forskjellige titler en ganske høy alder. Det begynte
som «Bien. Et Maanedsskrift for Moerskabslæsning» (1832—38), gikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
