- Project Runeberg -  Ord och Bild / Tjugusjunde årgången. 1918 /
56

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Ung norsk lyrik. Av Helge Krog. I. Herman Wildenvey

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

HELGE KROG

fremdeles med blomster og stjerner, men
blomsterne er av papir, og stjernerne er
korationer, de speiler sig ikke længer i havet.

Naturligvis paatræffer man selv i de
daarligste av hans digte næsten altid
enkelte gyldne, nyfundne strofer eller et
pudsig og raskt situationsrids, som
øiebliks-vis lyser op. Og i den humoristiske genre
har han i »Prismer» ydet sit ypperste i
den straalende morsomme »Tungetaleridyl».
Men i »Aarets æventyr» gjenfinder man
hans fine og friske form i en sørgelig
fortyndet og fortygget skikkelse. Hans vid
er druknet i en lun og døsig jargon,
stilen er forflatet til manér, og det hjælper
ikke at det er hans egen. Her kan han
ubekymret rime sig fremover gennem
tredve formfuldendte, fordringsfulde, masende
vers, hvorav man intet opfatter, fordi de
i virkeligheten intet har at meddele.

Kjernen i Wildenveys første vers var
den store og besnærende ungdom, som
tonet og talte ut av dem. Men man kan
ikke ustraffet vedbli med at digte ut fra
en førsteungdoms stemninger, som man
ikke længer eier uten som falmede
erindringsbilleder. Det var det Wildenvey
gjorde. Og hemmeligheten med hans
paafaldende og hurtige nedgang er den, at han
mens aarene gik ikke søkte sig en ny
form til uttryk for et nyt livsindhold, men
bare la videre ivei i den gamle,
gemytlige duren.

— Er der da slet ingen tegn til en
fonyelse? spør man. Jo, der er. Og den
grundfølelse, som synes at skulde bli den
raadende i Wildenveys fremtidige digtning,
ligger allerede som i svøp i en stemning,
der en enkelt gang kommer tilorde allerede
i hans første digtsamling, nemlig i det
citerte »Æventyr til Ellen». Den ømhet,
den blide varme, som gjennemstrømmer
dette digt, gir sig rikere og mere
personlige uttryk i enkelte digte av »Prismer»,
dør saa atter hen i »Aarets æventyr», men
har faat ny næring i hans sidste
digtsamling »Kjærtegn» (1916).

BØNNEBOKSBLAD.

Dagen skrider under allerede,
Skogen staar i tempelskrud,
stille vil jeg ind i templet træde,
bøie mig og bikte alt — og bede
til en saare god og ukjendt gud.

Herre, Herre, angsten for at leve
lykkeløst imorgen med
faar mit hjerte til at be og bæve
og mit blod til vildt i ve at kræve:
O, imorgen maa et under ske!

Gud, som lot mig baade le og lide
paa min lyse galgenfærd,
hvorfor tok du hende fra min side?
Var der atter her i verden vide
hundre andre hende mere værd ?

Se, jeg bare bikter og forlanger
fred til bod for bittert savn . . .
Ak, jeg er vel ingen savnets sanger,
men jeg nynner i min unge anger
Gud til ære hendes kjære navn.

Salmestille skrider dagen under,
skogen bærer bønner nu.
Sign, o sus, min pike der hun blunder,
send, o Gud, en morgen
mangestunder . . 1
Dette høre og bønhøre du!

Dette skjønne digt med sin dæmpede,
heftige og underlig brustne salmetone er
utsprunget av en ny og lutret følelse og
et sindelag, som ganske sikkert har
under-gaat visse smertelige krængninger.

Og her gaar veien frem, fjernt fra den
forfængelige selvbeskuelse, som har været
Wildenveys største fare, gjennem
selvfordy-pelse og selvprøvelse. I hans sidste
digtsamling er det disse nye stemninger som
er de herskende. Ihvertfald er der litet
av de tomme og døsige rimøvelser, som
nylig truet med helt at ta overhaand, litet
av den braakjække nonchalance eller den
falske fyrighet. Grundtonen er vemod, en
halvt resigneret ensomhetsfølelse og en
sund længsel »tilbake til naturen». Men
disse nye røster har — endnu ihvertfald —
ikke sunget sig op til den styrke og fylde,
som de eiet, der som et brus av ungdom
tonet ut av hans første digte.

Men la det saa ogsaa være sagt, at
om Wildenvey ikke skrev en linje mere,
saa rummer dog hans verk ufortapelige
poetiske skatte, som længe vil bevares i
nationen. Og heller ikke skal man
glemme, at han var den første av sin
generation; han kom paa en tid da ingen
ventet ham, og han banet vei for sine
samtidige, alene derved at han paany vakte
sansen for lyrik, at han fik folk til at
lytte.

56

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 13:56:33 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1918/0072.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free