- Project Runeberg -  Ord och Bild / Tjuguåttonde årgången. 1919 /
122

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Björnsons »Over ævne». Förste og andet stykke. Av Kristian Elster. III—V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

KRISTIAN ELSTER

hele flok tutlet nok saa fredsommelig ut i
kulissen for at vaske sminken av sig.

Men de enkelte prestationer stod tildels
meget höit. Særlig virket den skjönne
söskendscene i anden akt dypt og inderlig.
Aagot Didriksen og August Oddvar gav
scenen med al dens poesi. Saaledes som
Oddvar talte, slik hans öine brændte i
begeistring og sorg, slik taler og ser den
som skuer dagen for sidste gang.

Sterkt virket Egil Eide som Bratt. Vi
ser ham i förste akt et hoved höiere end
alt folket, med den födte förers ord, hvis
ild fanger. Men allerede i næste scene,
i scenen med Elias og siden endnu
sterkere i scenen med Rakel, viser Eide os
mandens sande ansigt, naar ekstasen er
over, et ansigt furet av tvil, av angst, av
længsel efter tro. Og i sidste akt, hvor
Bratts forstand er sprængt, viser Eide med
stor fantasi splinterne av det samme sind.
Vi ser det samme ansigt, men uten lys.

Fahlström har det ydre som Holgers
rolle kræver. Han gir det fuldkomne
billede av arbeidsherren. Han er sterk,
rolig, overlegen og har alle de andre i den
rette avstand. Der er kraft og mandighet
i hans spil, og der er karakter i hans
replik — i den morsomme maate hvorpaa
han kaster ut det lille hvasse »hvad».
Men der er ogsaa meget en savner.
Fahl-ströms fremstilling förer ikke indad.
Holger er i sit væsen mere selvfölgelig den
födte fornemme, Fahlström understreker det
for sterkt, understreker hans likegyldighet
overfor arbeiderne med saa grove midler
som at han lar ham sitte og rense sine
negler medens han taler med dem. Og i
samtalen med Rakel kunde der ha været
langt rikere overgange, langt mere dulgt
fölelse; nu var det som der intet hendte
mellem de to.

V.

Digtningen om det moderne samfund,
dets undergang og den nye verden som
skal opstaa av det — det er de to
dramaer »Over ævne» förste og andet stykke.
I förste stykke oplever vi at se dets kirke
styrte sammen, i det andet sprænges det
borgerlige samfund i luften. Det hele
samfund tilintetgjöres fordi de stridende kræfter
i det er over ævne. Og fremtiden viser
sig, hvor menneskene ser sine grænser og
»flytter hjem til jorden».

Fra evighetslængselen og fra martyriet
vender menneskene tilbake til livet paa
jorden. Til utvikling, til det som gror
langsomt, men sikkert. De vender tilbake til
arbeidet og godheten. Her, og ikke i det
senere daarlige skuespil, utslynger
Björnson sit fremtidsrop »Laboremus» —lad os
arbeide!

Han hörte selv til de store geniale
arbeidere. Til dem som hörte jordlivet til.
Det utelukket ikke længselen efter
Gudstroen. Man han kjendte grænserne for
hvad menneskene kan naa. Han fölte
skræk for utopierne.

En gang paa en reise over Grotli
under indtrykket av höifjeldets öde og
vildhet skrev Björnson i skyssboken:

»Bort fra det vilde, det magre,
det livet fortærende.
Hjem til det milde, det fagre,
det livet ernærende.»

Hjem til jorden, til det arbeide som
samlet menneskene, hjem til livet som
grodde i mildhet og godhet i lyset av den
store frugtbare fremskridtsvilje, det er
Björnsons samlende rop i de to skuespil »Over
ævne».

122

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 13:57:02 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1919/0142.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free